Fjell og Vidde
30.08.2020
Jusstudenten Alisha Javid (21) bruker all sin ledige kapasitet på å skape et attraktivt friluftsliv for ungdom, men sliter med å finne sin egen plass i DNT. - Inkluderingsarbeid er en ensom øvelse, sier hun.
Hun går foran på stien. Tempoet er høyt. Den svarte hestehalen vimser fram og tilbake i utakt med resten av kroppen. Så snur hun seg, smiler og stryker en svetteperle fra pannen.
- Her går vi, vet du, med ungdommer som ikke nødvendigvis har så lyst til å gå på tur. Mange tror at friluftsliv krever spesielle klær og sko og sånt, men jeg sier bare kom, kom i det du har og bli med. Og så går vi, opp disse bakkene til Blektjern. Det er tre kilometer fra Drammen sentrum, litt bratt og slitsomt. Men så kommer vi hit, og plutselig er vi en sammensveiset gjeng som har det gøy sammen, forteller Alisha Javid og slår ut med armene.
- Her sover vi i gapahuk, har lange badeseanser med hopping fra klippene der borte og mye moro med kano. Et steinkast fra sentrum, ute i naturen. En slapper av på en annen måte enn i byen.
Alisha ser seg rundt. Går foran inn i Blektjernstua, den gamle damvokterboligen som i 2011 ble nærturhytte i DNT Drammen. Nå har den åtte sengeplasser og er et perfekt sted å lære om DNTs hyttesystem. Like bak ligger gapahuken dronning Sonja besøkte for noen år siden, sammen med en stor gruppe innvandrerkvinner.
- Det er litt rart å være her uten at det er aktivitet. I morgen skal jeg være turleder på ferskingkurs for flyktningekvinner.For noen dager siden var jeg her med noen ungdommer. Av og til må jeg rive meg i håret over all jobbingen, alt som må til for å få med folk på tur. Men så, når jeg ser hvor bra folk har det på tur, har det her, hvor lykkelige de blir av alle opplevelsene, kjenner jeg på en dyp glede. Kanskje det er verdt det? Jeg tror det, på et vis, at dette er en av tingene det er verdt å leve for.
HJELPE HVERANDRE
Alisha trekker ned glidelåsen i den svarte vesten med rødt DNT-emblem sydd inn på venstre side, rett over hjertet, og går videre foran på stien. Hun vil opp, opp til Haukåsutsikten med vidt utsyn over Drammen. Der himmelen er litt nærmere og hverdagen et hakk lengre unna. Der hun kan se byen sin og samtidig lene seg mot naturen. Her føler hun seg hjemme.
- Mamma vokste opp i Tyskland og lærte å jakte av faren sin. Han var pakistansk arbeidsinnvandrer, og giftet bort datteren sin til en pakistansk familie i Norge. Jeg tror hun savnet naturen da hun kom hit. Etter hvert fant hun på måter å ta oss med ut i nærmiljøet. Det var ikke så lett, sier Alisha.
Hun er tredjegenerasjons innvandrer og eldst i en søskenflokk på fire. Etter henne kom tvillingbrødre, den ene multihandikappet. Til sist kom ei søster. Alisha er lei av å bli spurt om hvor hun egentlig kommer fra, for det er Åssiden i Drammen.
- Folk er nysgjerrige på hverandre, jeg skjønner det. Men likevel, det er irriterende å alltid være den pakistanske familien.
- Hva ønsker du
Gå til mediet- Her går vi, vet du, med ungdommer som ikke nødvendigvis har så lyst til å gå på tur. Mange tror at friluftsliv krever spesielle klær og sko og sånt, men jeg sier bare kom, kom i det du har og bli med. Og så går vi, opp disse bakkene til Blektjern. Det er tre kilometer fra Drammen sentrum, litt bratt og slitsomt. Men så kommer vi hit, og plutselig er vi en sammensveiset gjeng som har det gøy sammen, forteller Alisha Javid og slår ut med armene.
- Her sover vi i gapahuk, har lange badeseanser med hopping fra klippene der borte og mye moro med kano. Et steinkast fra sentrum, ute i naturen. En slapper av på en annen måte enn i byen.
Alisha ser seg rundt. Går foran inn i Blektjernstua, den gamle damvokterboligen som i 2011 ble nærturhytte i DNT Drammen. Nå har den åtte sengeplasser og er et perfekt sted å lære om DNTs hyttesystem. Like bak ligger gapahuken dronning Sonja besøkte for noen år siden, sammen med en stor gruppe innvandrerkvinner.
- Det er litt rart å være her uten at det er aktivitet. I morgen skal jeg være turleder på ferskingkurs for flyktningekvinner.For noen dager siden var jeg her med noen ungdommer. Av og til må jeg rive meg i håret over all jobbingen, alt som må til for å få med folk på tur. Men så, når jeg ser hvor bra folk har det på tur, har det her, hvor lykkelige de blir av alle opplevelsene, kjenner jeg på en dyp glede. Kanskje det er verdt det? Jeg tror det, på et vis, at dette er en av tingene det er verdt å leve for.
HJELPE HVERANDRE
Alisha trekker ned glidelåsen i den svarte vesten med rødt DNT-emblem sydd inn på venstre side, rett over hjertet, og går videre foran på stien. Hun vil opp, opp til Haukåsutsikten med vidt utsyn over Drammen. Der himmelen er litt nærmere og hverdagen et hakk lengre unna. Der hun kan se byen sin og samtidig lene seg mot naturen. Her føler hun seg hjemme.
- Mamma vokste opp i Tyskland og lærte å jakte av faren sin. Han var pakistansk arbeidsinnvandrer, og giftet bort datteren sin til en pakistansk familie i Norge. Jeg tror hun savnet naturen da hun kom hit. Etter hvert fant hun på måter å ta oss med ut i nærmiljøet. Det var ikke så lett, sier Alisha.
Hun er tredjegenerasjons innvandrer og eldst i en søskenflokk på fire. Etter henne kom tvillingbrødre, den ene multihandikappet. Til sist kom ei søster. Alisha er lei av å bli spurt om hvor hun egentlig kommer fra, for det er Åssiden i Drammen.
- Folk er nysgjerrige på hverandre, jeg skjønner det. Men likevel, det er irriterende å alltid være den pakistanske familien.
- Hva ønsker du
