Fjell og Vidde
06.12.2022
En pulktur på Finnmarksvidda. En kort randotur i Skarvheimen.
Finnmarksvidda: «Plutselig mistet vi en av fjelldukene våre», forteller Kari Wallem Bøe. «Vinden vrengte den av én av oss. Venninnen min løp etter fjellduken sin. Vi sto der og bare så på at hun forsvant ut i ingenting. Etter noen få sekunder var hun borte.
Og vi visste at vi ikke kunne løpe etter henne.»
Skarvheimen: Jeg ville snu nå. Med én gang. Denne vesle randoturen var i ferd med å bli et mareritt. Jeg snudde meg, men hvor var det blitt av skisporet mitt?
Hvor var sporet jeg skulle følge tilbake til hytta?
Jeg kjente frykten komme krypende oppover ryggen.
Som en hoggorm.
Finnmarksvidda: «Vi var fire venninner som hadde planlagt å gå på ski fra Jotka fjellstue til Nedre Mollisjok i februar», forteller Kari Wallem Bøe. «Vi var i god fysisk form. En av oss hadde gått denne turen utallige ganger. Og alle var godt vant med å være ute i vintervær - både i Finnmark og på andre ekspedisjoner. Da vi kom inn til Jotka fjellstue torsdag kveld, var det nydelig, stjerneklart vær. Fredag morgen våknet vi til lett snø og litt vind. Snøværet stoppet etter hvert - og ble erstattet av et lett skydekke med sola som tittet igjennom. Vinden stilnet helt. Temperaturen var rundt minus 10 grader. I dagene før turen hadde vi sjekket værutviklingen for området på både Yr og Storm. Vi skulle gå langt, og visste at vi skulle gjennom et potensielt værutsatt område. Så vi var klare på at vi ikke skulle gå turen hvis værmeldingen ikke så bra ut. Det var spesielt været over den én mil lange innsjøen Iesjavri vi var oppmerksomme på. Men værmeldingen for fredagen så grei ut. Det var meldt litt vind og snø rundt klokka 12.00 og en times tid fremover. Seks-sju sekundmeter vindstyrke, men det skulle avta nokså raskt. Og vi ville, ifølge værmeldingen, få den eventuelle vinden i ryggen over innsjøen. Fra klokka 20.00 skulle det blåse ganske kraftig opp. Men vi var trygge på at vi ville være fremme ved Nedre Mollisjok før uværet kom.»
Skarvheimen: Det var en tidlig novembermorgen. Halvmørkt. Helg. Store vedkubber snakket gåtefullt til hverandre inne i peisen. Rester av en enkel frokost på kjøkkenbordet. Radioen mumlet noe alvorlig om verden. Utenfor vinduet hadde vinteren lagt seg som et laken over reinlav, lyng og myr.
Kanskje dette var dagen for en kjapp randotur bak hytta? Bare en liten granskning - for å sjekke om det var nok snø til å sette en sving?
Jeg gikk forventningsfullt inn i den vesle boden. Fant fram ski og staver. Feller. Randostøvlene luktet fortsatt skarpt av mai, av høydemeter, av minner.
Idet jeg fant fram ullundertøyet, fikk jeg denne vakre følelsen av at alt var mulig.
At dagen lå åpen.
At fjellet lå åpent. At hele vinteren åpnet seg opp foran meg.
Finnmarksvidda: «Det var ingen farevarsler for området», forteller Kari Wallem Bøe. «To av oss hadde med kart og kompass - og vi planla å ta ut en kompasskurs før vi startet skituren over innsjøen Iesjavri. Vi skulle i tillegg gjøre en ny vurdering om det var værmessig trygt, og vi ville følge den merkede scooterløypa hele veien til Nedre Mollisjok. Vi startet å gå klokka 09.00 om morgenen. Vi var godt utstyrt sammenlignet med veldig mange andre som går denne turen. Vi hadde hver vår pulk - pakket med fjellduker, spader, dunjakker, mat og drikke. Det sto ikke på utstyret vårt. Dette er egentlig en tur som mange går med smale langrennsski, treningsklær og en liten dagstursekk. Jeg er glad vi var bedre utstyrt. For da vi nærmet oss Iesjavri klokka 12.00, hadde det skyet over. Det begynte å snø og blåse mer. Helt plutselig var det som om det ble skrudd på en bryter. Været ble kastet over oss. Med ett så vi ikke mer enn én scooterstikke fre
Gå til medietOg vi visste at vi ikke kunne løpe etter henne.»
Skarvheimen: Jeg ville snu nå. Med én gang. Denne vesle randoturen var i ferd med å bli et mareritt. Jeg snudde meg, men hvor var det blitt av skisporet mitt?
Hvor var sporet jeg skulle følge tilbake til hytta?
Jeg kjente frykten komme krypende oppover ryggen.
Som en hoggorm.
Finnmarksvidda: «Vi var fire venninner som hadde planlagt å gå på ski fra Jotka fjellstue til Nedre Mollisjok i februar», forteller Kari Wallem Bøe. «Vi var i god fysisk form. En av oss hadde gått denne turen utallige ganger. Og alle var godt vant med å være ute i vintervær - både i Finnmark og på andre ekspedisjoner. Da vi kom inn til Jotka fjellstue torsdag kveld, var det nydelig, stjerneklart vær. Fredag morgen våknet vi til lett snø og litt vind. Snøværet stoppet etter hvert - og ble erstattet av et lett skydekke med sola som tittet igjennom. Vinden stilnet helt. Temperaturen var rundt minus 10 grader. I dagene før turen hadde vi sjekket værutviklingen for området på både Yr og Storm. Vi skulle gå langt, og visste at vi skulle gjennom et potensielt værutsatt område. Så vi var klare på at vi ikke skulle gå turen hvis værmeldingen ikke så bra ut. Det var spesielt været over den én mil lange innsjøen Iesjavri vi var oppmerksomme på. Men værmeldingen for fredagen så grei ut. Det var meldt litt vind og snø rundt klokka 12.00 og en times tid fremover. Seks-sju sekundmeter vindstyrke, men det skulle avta nokså raskt. Og vi ville, ifølge værmeldingen, få den eventuelle vinden i ryggen over innsjøen. Fra klokka 20.00 skulle det blåse ganske kraftig opp. Men vi var trygge på at vi ville være fremme ved Nedre Mollisjok før uværet kom.»
Skarvheimen: Det var en tidlig novembermorgen. Halvmørkt. Helg. Store vedkubber snakket gåtefullt til hverandre inne i peisen. Rester av en enkel frokost på kjøkkenbordet. Radioen mumlet noe alvorlig om verden. Utenfor vinduet hadde vinteren lagt seg som et laken over reinlav, lyng og myr.
Kanskje dette var dagen for en kjapp randotur bak hytta? Bare en liten granskning - for å sjekke om det var nok snø til å sette en sving?
Jeg gikk forventningsfullt inn i den vesle boden. Fant fram ski og staver. Feller. Randostøvlene luktet fortsatt skarpt av mai, av høydemeter, av minner.
Idet jeg fant fram ullundertøyet, fikk jeg denne vakre følelsen av at alt var mulig.
At dagen lå åpen.
At fjellet lå åpent. At hele vinteren åpnet seg opp foran meg.
Finnmarksvidda: «Det var ingen farevarsler for området», forteller Kari Wallem Bøe. «To av oss hadde med kart og kompass - og vi planla å ta ut en kompasskurs før vi startet skituren over innsjøen Iesjavri. Vi skulle i tillegg gjøre en ny vurdering om det var værmessig trygt, og vi ville følge den merkede scooterløypa hele veien til Nedre Mollisjok. Vi startet å gå klokka 09.00 om morgenen. Vi var godt utstyrt sammenlignet med veldig mange andre som går denne turen. Vi hadde hver vår pulk - pakket med fjellduker, spader, dunjakker, mat og drikke. Det sto ikke på utstyret vårt. Dette er egentlig en tur som mange går med smale langrennsski, treningsklær og en liten dagstursekk. Jeg er glad vi var bedre utstyrt. For da vi nærmet oss Iesjavri klokka 12.00, hadde det skyet over. Det begynte å snø og blåse mer. Helt plutselig var det som om det ble skrudd på en bryter. Været ble kastet over oss. Med ett så vi ikke mer enn én scooterstikke fre
