Fagpressenytt

MAGNUS HELGERUD, forfatter og idéhistoriker (tekst) 14. november 1951, klokka er 19.45. Vi befinner oss i Polesine-området, 60 kilometer sør for Venezia. Enorme vannmasser styrter nedover elva Po og ut mot Adriaterhavet. Vannstanden er rekordhøy. Kraften i elva er voldsom. De siste to ukene har det regnet konstant, og folk har jobbet på spreng for å unngå en katastrofe. Tonnevis med sandsekker har blitt lagt ut for å demme opp. Akkurat idet mørket har senket seg, gir dikene etter for naturkreftene. En vegg av vann reiser seg. Den slår inn over jordene og videre inn mot de mange små landsbyene. Bølgene tar mennesker, buskap og hus med seg på sin vei, gjennom natta og ut mot sjøen.
Et par dager senere tar en italiensk radioreporter seg inn i området. Han forteller om scener av død og ødeleggelse som utspiller seg foran hans øyne. Rundt 100 personer har mistet livet i vannmassene, 1000 kvadratkilometer med dyrket mark er forvandlet til en innsjø, 16 000 husdyr har gått tapt og 180 000 av områdets innbyggere, mange av dem fattige bønder, er nå drevet på flukt. - Ubeskrivelig, stotret reporteren fra statskanalen.
Eksperter har lenge advart mot at blant annet avskogingen i fjellene ville kunne føre til økte vannmasser i elva, og nå er katastrofen et faktum.
Så fort meldingen når fram til Norge bestemmer Norsk Folkehjelp og Røde Kors seg for å bidra. Sammen forfatter de et opprop for det de kaller for Italiahjelpen. En appell trykkes på avisforsidene landet rundt. Det norske folk blir bedt om å donere penger, klær og mat. Statsminister Oscar Torp stiller seg bak initiativet. - Italienerne klarer ikke hjelpearbeidet etter en slik naturkatastrofe