Mennesket har en særegen stilling i verden og i naturen. Vi er, ifølge Peter Berger og Erich Fromm, naturens mangelvesener. Som mangelvesener beskrives vi som instinktivt handikappet.
Denne medfødte sårbarheten er knyttet til den menneskelige eksistensens plastisitet og åpenhet. Vi kan få opplevelsen av at vi er kastet ut i en åpen verden uten at det finnes noen konkrete retningslinjer for tilværelsen. Dermed er vi dømt til å skape oss selv grunnet en sosiologisk og biologisk mangelsituasjon.
Som reflekterende vesener har vi en refleksiv jeg-bevissthet. Mennesker er ikke kun «værende». Vi besitter en evne til å gjøre vår væren til gjenstand for refleksjon. Vi er vesener som tenker og undrer oss over eget liv og livets muligheter, vår plass i verden, og vi utvikler systemer for å skape mening, orden og konsistens i livet - både individuelt og i fellesskapet.
I pandemiens tid opplever svært mange at hverdagslivets regelmessigheter og rutiner rystes og rokkes. Dette kan potensielt vekke angst og ubehag, som også kan munne ut i erkjennelsen av skjørheten av vår omskiftelige eksistens - at vår «essens» (mening/orden/stabilitet) henger i en tynn tråd og stadig trues av kaos og meningsløshet.
En tynn ferniss
Hverdagslivets forutsigbarhet, stabilitet og trygghet er en tynn ferniss, som er stadig sårbar overfor omveltninger, og som kan rive vekk de meningsskapende lag vi opprettholder gjennom våre ulike prosjekter og aktiviteter.
Slike opplevelser kan vekke en form for livssmerte. Denne livssmerten, som oppstår som et resultat av vår konfrontasjon med livets grunnvilkår som menneskets forhold til mening, sårbarhet, ensomhet, død, frihet, ansvar, skyld og tilhørighet, er nødvendigvis ikke patologisk. Det er en fare for sykeliggjøring av denne eksistensielle og i utgangspunktet konstruktive smerteerfaringen i en kultur hvor ubehag lett defineres som sykdom.
Sosialpsykologen Roy Baumeister har studert hvordan menneskers opplevelse av mening i livet og erkjennelse av ubehag ofte følger hverandre. Genuin selvrefleksjon og et dypere engasjement i medmenneskers liv vil alltid måtte romme smerte. Mennesker taper vekstmuligheter når lidelse knyttet til allmennmenneskelige fenomener blir gjort om til en sykdom eller en forstyrrelse som krever medisinsk intervensjon.
En urealistisk forestilling om helse
Verdens helseorganisasjon (WHO) beskriver helse som «en tilstand av fullstendig fysisk, mentalt og sosialt velvære, og ikke bare fravær av sykdom og lyter». Et slikt materielt helsebegrep bør utvides med en eksistensiell dimensjon, for å tone ned en urealistisk forestilling om at fravær av livssmerte er en idealtilstand som er mulig å oppnå.
Her kan begrepet «eksistensiell helse» være fruktbart fordi det inkorporerer aspekter som tro, opplevelse av verdighet, håp, mening, tilknytning, åndelighet og evne til å håndtere krisesituasjoner. Begrepet åpner opp for en pluralistisk opplevelse av hva god helse er, og kan bidra til å øke evnen til å reflektere og ta stilling til ens egne verdier.
Dersom vi inkluderer en eksistensiell dimensjon av helse, kan vi også reflekterer over prinsippers viktighet - at individets egne prinsipper får spillerom til å anerkjennes, bli utfordret, og til å utvikles i møte med verden. Dette viser seg problematisk å få til, uten e