Tidsskrift for norsk psykologforening
02.05.2022
Personer som har deltatt i militære operasjoner på vegne av nasjonen får ikke skreddersydd psykisk helsehjelp, selv om vi vet at veteraner har særskilte terapeutiske behov.
«Vi trenger eksperthjelp, vi trenger oppfølging i kommunene og fylkene. Det er det sivile helsevesenet vi er helt avhengige av. Veteranoppfølging angår hele Norge.» Forsvarssjef Eirik Kristoffersen (Sævereid, 2021) Historien om hvordan vi feilet med ivaretakelsen av krigsseilerne og andre veteraner fra andre verdenskrig, er en sørgelig historie vi ikke må gjenta. I dag vet vi langt mer om trening og forberedelse før soldater sendes ut, og om ivaretakelse under og etter tjeneste. Når det gjelder behandling av krigstraumer, har det skjedd en revolusjon. Likevel er det, ifølge den nye Afghanistan-undersøkelsen, rundt ti prosent som sliter etter tjeneste i Afghanistan (Bøe et al., 2021). Dette er et tall som er vanskelig å sammenligne med normalbefolkningen, da Afghanistan-veteranene er en ressurssterk populasjon som er selektert i flere ledd for å ha en særlig god helse og fysisk form. Dette innebærer at de på gruppenivå er friskere psykisk og fysisk enn normalbefolkningen - «the healthy soldier effect».
Norges deltakelse i militære internasjonale operasjoner gjennom FN og NATO er en politisk fattet beslutning, på bakgrunn av norsk sikkerhets- og forsvarspolitikk. Å delta i skarpe militære operasjoner innebærer risiko for psykisk og fysisk helseskade. De aller fleste går det bra med, men Afghanistan-undersøkelsen bekrefter at en del får senskader. Neste steg er å se på hvordan man kan gi god hjelp for å spare de av veteranene som sliter, familiene deres og samfunnet for store konsekvenser. Forskjellen på rask og god hjelp for de ti prosentene som får problemer, kan i ytterste konsekvens utgjøre forskjellen mellom å slite resten av livet - og å kunne leve et godt liv.
OPPFØLGING AV VETERANER
I regjeringens handlingsplan fra 2011 står det:
Det sivile helsevesenet har ansvar for å yte tjenester til denne gruppen på lik linje med befolkningen ellers. Det sivile helsevesenet og Forsvaret har et overlappende ansvar for oppfølgingen av det personellet som faller inn under bestemmelsene i forsvarspersonelloven og dennes regel om ett års oppfølging fra Forsvaret. Det er viktig at helsetilbud fra det sivile helsevesenet og Forsvaret er samordnet. (Departementene, 2011) Planen har i praksis vist seg å være problematisk. Veteraner foretrekker militær helsehjelp, og de har svært lav tillit til de offentlige poliklinikkene (DPS-ene). I 2012 ville kun 3,1 % søke slik hjelp. Ifølge den siste undersøkelsen er tallet nå 6,2 %. I tillegg er det en utfordring i at det store flertallet av de med psykiske plager ikke søker hjelp. Av veteranene som møtte kriteriene til psykisk lidelse, var det 72,4 % som ikke hadde tatt kontakt med hjelpeapparatet. Vanlige rapporterte årsaker til dette var et ønske om å håndtere vanskene selv, samt frykt for konsekvenser for karriere og senere utenlandsoppdrag (Johnsen & Bøe, 2016).
Siden St.meld. nr. 34 (2008-2009) «Fra vernepliktig til veteran» har det blitt gjort en rekke tiltak for å bedre mottagelsen av veteraner i spesialisthelsetjenesten. I Riksrevisjonens dokument 3:1 (Riksrevisjonen, 2018-2019) vises det til flere kompetansehevende tiltak. Til tross for tiltakene er altså tilliten til spesialisthelsetjenesten fortsatt lav.
Vi er to sivile psykologer med over 30 års samlet klinisk erfaring med behandling av veteraner, både individuelt og i grupper, innenfor og utenfor spesialisthelsetjenesten. En av oss er leder for psykiatrisk poliklinikk i Moss, den andre er privatpraktiserende. Vi har også samarbeidet med og hospitert hos to amerikanske eksperter på behandling av veteraner, dr. Roger Solomon og dr. E. C. Hurley. Vi er begge EMDR-terapeuter og EMDR-veiledere. Men det meste av det vi legger fram her, gjelder uavhengig av hvilken retning man måtte ha tilhørighet til. Vi ønsker å gjøre veteranspesifikk kunnskap som har vært til stor nytte i klinisk arbeid med veteraner, tilgjengelig for andre sivile behandlere. Vi ønsker også å komme med noen innspill til hvordan man forhåpentligvis kan ha god effekt av mindre endringer på organisasjonsnivå.
PLAGER HOS VETERANEN
Afghanistan-undersøkelsen
Vår kliniske erfaring sammenfaller med hovedfunnene i den nye Afghanistan-undersøkelsen (Bøe et al., 2021). Studien inneholder også viktig kunnskap om veteranene vi møter i sivilt helsevesen i Norge. Vi har derfor valgt å gjengi en del av funnene. Bakgrunnen for den nye undersøkelsen var at en ville se på de psykologiske langtidskonsekvensene blant norske Afghanistan-veteraner, siden nyere danske og nederlandske studier hadde vist at psykiske plager kan oppstå flere år etter utenlandstjenesten. Såkalt forsinket sykdomsdebut har vi også sett hos Libanon- og Balkan-veteraner. Av Afghanistan-undersøkelsen kommer det frem at en stor andel veteraner opplever alvorlige hendelser under tjenesten. For eksempel rapporterer 78 % deltakelse i operasjoner i områder med høyt trusselnivå, 43,5 % har opplevd å bli angrepet av fienden, og 19,5 % har opplevd et øyeblikk der de trodde de skulle dø. Både kroppslige og psykiske helseplager er markant forhøyet hos veteraner som opplevde høy grad av eksponering for alvorlige hendelser i tjenesten, og sammenhengen mellom psykiske helseplager (f.eks. depresjon, angst og PTSD) og kroppslige helseplager (f.eks. hodepine og muskel/skjelettplager) er tett. Man finner ingen kjønnsforskjeller. Resultatene gir også holdepunkter for at mild traumatisk hjerneskade (mild traumatic brain injury, mTBI) er et fenomen blant norske Afghanistan-veteraner. Blant de som svarte på både 2012- og 2020-undersøkelsene, hadde psykiske helseplager økt med 2,2 prosentpoeng. Dette kan indikere at de psykiske helseplagene i hovedsak ikke er kortvarige, men at de tvert imot kan øke med tiden. I tillegg vet vi fra før at veteranpopulasjoner har noe dårligere resultater fra standard traumebehandlingsprotokoller, og at frafallsraten er særlig høy (Steenkamp et al., 2015).
Å bli sivil: en risikofaktor?
Vår kliniske erfaring med gruppen understøtter at høy belastning under tjenestegjøring i internasjonale operasjoner gir økt risiko for helseplager. Enkelthendelser kan være viktige, men ofte vil traumatiseringen bestå av kronisk overaktivering og kumulative trusselhendelser. Vi har erfart at veteraner som sliter, har klart seg forholdsvis godt så lenge de har
Gå til medietNorges deltakelse i militære internasjonale operasjoner gjennom FN og NATO er en politisk fattet beslutning, på bakgrunn av norsk sikkerhets- og forsvarspolitikk. Å delta i skarpe militære operasjoner innebærer risiko for psykisk og fysisk helseskade. De aller fleste går det bra med, men Afghanistan-undersøkelsen bekrefter at en del får senskader. Neste steg er å se på hvordan man kan gi god hjelp for å spare de av veteranene som sliter, familiene deres og samfunnet for store konsekvenser. Forskjellen på rask og god hjelp for de ti prosentene som får problemer, kan i ytterste konsekvens utgjøre forskjellen mellom å slite resten av livet - og å kunne leve et godt liv.
OPPFØLGING AV VETERANER
I regjeringens handlingsplan fra 2011 står det:
Det sivile helsevesenet har ansvar for å yte tjenester til denne gruppen på lik linje med befolkningen ellers. Det sivile helsevesenet og Forsvaret har et overlappende ansvar for oppfølgingen av det personellet som faller inn under bestemmelsene i forsvarspersonelloven og dennes regel om ett års oppfølging fra Forsvaret. Det er viktig at helsetilbud fra det sivile helsevesenet og Forsvaret er samordnet. (Departementene, 2011) Planen har i praksis vist seg å være problematisk. Veteraner foretrekker militær helsehjelp, og de har svært lav tillit til de offentlige poliklinikkene (DPS-ene). I 2012 ville kun 3,1 % søke slik hjelp. Ifølge den siste undersøkelsen er tallet nå 6,2 %. I tillegg er det en utfordring i at det store flertallet av de med psykiske plager ikke søker hjelp. Av veteranene som møtte kriteriene til psykisk lidelse, var det 72,4 % som ikke hadde tatt kontakt med hjelpeapparatet. Vanlige rapporterte årsaker til dette var et ønske om å håndtere vanskene selv, samt frykt for konsekvenser for karriere og senere utenlandsoppdrag (Johnsen & Bøe, 2016).
Siden St.meld. nr. 34 (2008-2009) «Fra vernepliktig til veteran» har det blitt gjort en rekke tiltak for å bedre mottagelsen av veteraner i spesialisthelsetjenesten. I Riksrevisjonens dokument 3:1 (Riksrevisjonen, 2018-2019) vises det til flere kompetansehevende tiltak. Til tross for tiltakene er altså tilliten til spesialisthelsetjenesten fortsatt lav.
Vi er to sivile psykologer med over 30 års samlet klinisk erfaring med behandling av veteraner, både individuelt og i grupper, innenfor og utenfor spesialisthelsetjenesten. En av oss er leder for psykiatrisk poliklinikk i Moss, den andre er privatpraktiserende. Vi har også samarbeidet med og hospitert hos to amerikanske eksperter på behandling av veteraner, dr. Roger Solomon og dr. E. C. Hurley. Vi er begge EMDR-terapeuter og EMDR-veiledere. Men det meste av det vi legger fram her, gjelder uavhengig av hvilken retning man måtte ha tilhørighet til. Vi ønsker å gjøre veteranspesifikk kunnskap som har vært til stor nytte i klinisk arbeid med veteraner, tilgjengelig for andre sivile behandlere. Vi ønsker også å komme med noen innspill til hvordan man forhåpentligvis kan ha god effekt av mindre endringer på organisasjonsnivå.
PLAGER HOS VETERANEN
Afghanistan-undersøkelsen
Vår kliniske erfaring sammenfaller med hovedfunnene i den nye Afghanistan-undersøkelsen (Bøe et al., 2021). Studien inneholder også viktig kunnskap om veteranene vi møter i sivilt helsevesen i Norge. Vi har derfor valgt å gjengi en del av funnene. Bakgrunnen for den nye undersøkelsen var at en ville se på de psykologiske langtidskonsekvensene blant norske Afghanistan-veteraner, siden nyere danske og nederlandske studier hadde vist at psykiske plager kan oppstå flere år etter utenlandstjenesten. Såkalt forsinket sykdomsdebut har vi også sett hos Libanon- og Balkan-veteraner. Av Afghanistan-undersøkelsen kommer det frem at en stor andel veteraner opplever alvorlige hendelser under tjenesten. For eksempel rapporterer 78 % deltakelse i operasjoner i områder med høyt trusselnivå, 43,5 % har opplevd å bli angrepet av fienden, og 19,5 % har opplevd et øyeblikk der de trodde de skulle dø. Både kroppslige og psykiske helseplager er markant forhøyet hos veteraner som opplevde høy grad av eksponering for alvorlige hendelser i tjenesten, og sammenhengen mellom psykiske helseplager (f.eks. depresjon, angst og PTSD) og kroppslige helseplager (f.eks. hodepine og muskel/skjelettplager) er tett. Man finner ingen kjønnsforskjeller. Resultatene gir også holdepunkter for at mild traumatisk hjerneskade (mild traumatic brain injury, mTBI) er et fenomen blant norske Afghanistan-veteraner. Blant de som svarte på både 2012- og 2020-undersøkelsene, hadde psykiske helseplager økt med 2,2 prosentpoeng. Dette kan indikere at de psykiske helseplagene i hovedsak ikke er kortvarige, men at de tvert imot kan øke med tiden. I tillegg vet vi fra før at veteranpopulasjoner har noe dårligere resultater fra standard traumebehandlingsprotokoller, og at frafallsraten er særlig høy (Steenkamp et al., 2015).
Å bli sivil: en risikofaktor?
Vår kliniske erfaring med gruppen understøtter at høy belastning under tjenestegjøring i internasjonale operasjoner gir økt risiko for helseplager. Enkelthendelser kan være viktige, men ofte vil traumatiseringen bestå av kronisk overaktivering og kumulative trusselhendelser. Vi har erfart at veteraner som sliter, har klart seg forholdsvis godt så lenge de har
