Dersom man gjør et nettsøk på stikkordene «estetisk bærekraft», dukker det opp svært lite, og det som dukker opp, dreier seg i hovedsak om sirkulær økonomi og gjenbruk. Hjemmesiden til Randers Tegl er så å si det eneste norske nettstedet som omtaler begrepet:
«For å oppnå en optimal bærekraft, må samspillet mellom menneske og byggeri fungere. Arkitekturen bør berøre og begeistre dem som skal bruke den.»
Videre heter det:
«Respekt for fremtidige generasjoner handler ikke bare om økonomi og miljøpåvirkning. Det handler også om den sosiale dimensjonen, om hvordan vi designer husene så vi trives i dem.»
Med andre ord, når vi skal tegne arkitektur som, ideelt sett, skal stå i hundre år, burde vi ikke også tenke at disse bygningene skal ha en visuell holdbarhet, i tillegg til det rent tekniske? Burde vi ikke etterstrebe å skape arkitektur som nettopp skal berøre og begeistre folk, og som på denne måten oppnår en varighet utover den tiden det skapes i? Dersom folk setter pris på arkitekturen, vil de ikke ønske å ta vare på den lenger?
Mangelfull opplæring
Problemet jeg ser med mye av arkitekturen som skapes i dag, er den globaliserte estetikken som har vært gjeldende de siste 20 årene, og hvordan økt mobilitet har ført verden tettere sammen. P
