Fagpressenytt

Let i norske leksikon, i Wikipedia eller andre kilder, og du finner lite om arkitekt Per Kartvedt, som døde 76 år gammel i midten av januar. Leter du derimot i arkivene på Architectural Association i London, i Archigrams publikasjoner, eller i skotske arkitekturarkiver, er sjansene større for at du finner materiale om den norske arkitekten som hadde et så ambivalent forhold til det norske arkitekturmiljøet.



BLANT VERDENSELITEN

I et bemerkelsesverdig videoopptak fra 1976 ser vi arkitekt Per Kartvedt på The Rally, en konferanse arrangert av Archigram-arkitekten Peter Cook i London. Kartvedt står foran en ansamling yngre, toneangivende arkitekter. Han nærmest messer, med dyp og rolig stemme i et selvsikkert engelsk, om dagdrømmer og det arkitektonisk ubevisste. Stilbevisst og uanstrengt referer han til filosofer, arkitekter, filmskapere. Han snakker om planlegging og science fiction, om psykologi, om simulakra, kunst og utopi. Foredraget er et nettverk av vidtfavnende referanser, på tvers av historien, på tvers av disipliner. Det er en god inngang til Karvedts rike idéverden - den som tiltrakk hans tilhengere og provoserte hans skeptikere.

På The Rally, der Kartvedt stod på talerlisten blant Cedric Price, Hans Hollein, Reyner Banham, Arata Isozaki, Denise Scott Brown & Robert Venturi, Richard Meier, Bernard Tschumi, og så videre, må han ha følt seg i sitt rette element. Kartvedt var en arkitekt med en dragning mot utlandet, mot avantgardistiske miljøer og arkitekter som var visjonære, kanskje også til dels akademiske, og gjerne m