Rausheita og varmen sit djupt inne under det låge taket og mellom plankeveggane i det verna jærhuset til Inger Lise og Arvid Varhaug. Kaffetraktaren arbeider på spreng, det er kort intervall mellom latterkulene rundt kjøkkenbordet. Men under ligg alvor og uvisse. Dei to får ikkje fred i sine rotfesta bondesjeler før dei har fått endeleg klarsignal frå Mattilsynet om at garden er smittefri og klar for nye griser.
STARTEN- Ja, det var den gongen det, svarar dei, og smilar til kvarandre, som svar på spørsmålet om starten på bondeeventyret.
Arvid Varhaug var berre 17 unge år då han i 1982 starta å pakta heimgarden Komlarvodl på Varhaug i Hå kommune på Jæren. Året etter flytte Inger Lise, også frå Varhaug, inn i huset. Då var ho femten år og gravid med eldste sonen, Ola. Det var meir enn nok til å få praten i gang rundt om i bygda. Inger Lise og Arvid hadde anna å gjera enn å bry seg med bygdeprat. Dei hadde familie som skulle stiftast og gard som skulle utviklast. Garden var ikkje veldig stor i starten.
- Åtte purker, tolv kyr og 80 dekar dyrka mark, fortel Arvid, som vart gardeigar saman med Inger Lise i 1984.
Arvid var aldri i tvil om kva han ville.
- Driva gard og stella kyr og griser. Kyrne representerte det trygge og føreseielege, medan å satse på gris var meir usikkert på den tida. Besetningane var små, og dei fleste jærbøndene som dreiv med gris, dreiv småskala og gjerne i kombinasjon med mjølk.
SATSA ETTER EU-NEIFjøset vart ombygd i 1986, året etter vart det bygd gjødsell