Tidsskrift for norsk psykologforening
02.11.2021
Denne boka er en viktig påminner om at jenter og kvinner med ADHD bør oppdages tidligere.
DENNE BOKA HANDLER i all hovedsak om at ADHD-relaterte vansker ofte viser seg på andre måter hos jenter og kvinner enn hos gutter og menn. Boka tar for seg viktige temaer innenfor utredning, hvordan søke og motta hjelp, og hva som er anbefalt og nyttig behandling. Målgruppen for boka er klinikere, pårørende og kvinner som selv har ADHD.
Dette er en bok det er lett å lese og lett å like. Jeg kjenner igjen redaktørens skrivestil fra introduksjonskapittelet i alle de påfølgende kapitlene, selv om dette er en antologi med mange forfattere. Boka er gjennomgående velskrevet. Alle kapittelforfatterne er fra Storbritannia, og de bruker eksempler fra klinikk som er gjenkjennbare. Brukerperspektivet er sterkt representert. Det er også et eget avsluttende kapittel der kvinner i ulike aldre forteller små anekdoter fra sitt liv med ADHD.
Redaktøren ser ut til å ha hatt et overordnet mål om en lett og personlig tone i alle kapitlene. Jeg likte godt at alle forfatterne er oppdatert om nåtidens kilder, og kommer med konkrete tips om nettressurser, YouTube-filmer, spillefilmer og bøker som handler om personer med ADHD. De henviser også til kjente personer med ADHD som er gode rollemodeller.
Kapitlene er bygget opp likt. Hvert kapittel har underoverskrifter med relativt korte passasjer, som oppsummeres med «key points». Av og til kommer det også tips om hva som er lurt å gjøre hvis man for eksempel vil henvise barnet sitt for utredning, eller hvis man har et barn med ADHD som også strever med angst. Siden boka er skrevet både for foreldre og klinikere, kommer det også jevnlige tips til klinikere, for eksempel
Gå til medietDette er en bok det er lett å lese og lett å like. Jeg kjenner igjen redaktørens skrivestil fra introduksjonskapittelet i alle de påfølgende kapitlene, selv om dette er en antologi med mange forfattere. Boka er gjennomgående velskrevet. Alle kapittelforfatterne er fra Storbritannia, og de bruker eksempler fra klinikk som er gjenkjennbare. Brukerperspektivet er sterkt representert. Det er også et eget avsluttende kapittel der kvinner i ulike aldre forteller små anekdoter fra sitt liv med ADHD.
Redaktøren ser ut til å ha hatt et overordnet mål om en lett og personlig tone i alle kapitlene. Jeg likte godt at alle forfatterne er oppdatert om nåtidens kilder, og kommer med konkrete tips om nettressurser, YouTube-filmer, spillefilmer og bøker som handler om personer med ADHD. De henviser også til kjente personer med ADHD som er gode rollemodeller.
Kapitlene er bygget opp likt. Hvert kapittel har underoverskrifter med relativt korte passasjer, som oppsummeres med «key points». Av og til kommer det også tips om hva som er lurt å gjøre hvis man for eksempel vil henvise barnet sitt for utredning, eller hvis man har et barn med ADHD som også strever med angst. Siden boka er skrevet både for foreldre og klinikere, kommer det også jevnlige tips til klinikere, for eksempel


































































































