Fjell og Vidde
13.02.2018
De sier jo det, de kloke. Minner oss stadig på det, å stoppe opp, være der vi er, minner oss på at veien er målet. Og der er jeg er jo stadig. På veien.
Til hit, fra dit, oppover og nedover, over stokk og stein og på tvers og kryss av det lange landet, og når det er såpass avstand at jeg ikke kan gå eller sykle, kjører jeg eller tar t-banen eller bussen. Og en sjelden gang flyr jeg også, sukk, men aller best liker jeg toget.
Toget til fjell og vidde. Så denne, min aller første spalte i dette bladet, blir en hyllest til her jeg sitter nå. Til vogn 8, sete 20, vindusplass. Til sus, sus, dunk, dunk, og tuuuut, mens alt fyker forbi. Stress og rush og styr, glat
Gå til medietToget til fjell og vidde. Så denne, min aller første spalte i dette bladet, blir en hyllest til her jeg sitter nå. Til vogn 8, sete 20, vindusplass. Til sus, sus, dunk, dunk, og tuuuut, mens alt fyker forbi. Stress og rush og styr, glat


































































































