Fagpressenytt

SELVMORDSATFERD OG SELVMORD er noe av det mest utfordrende man kommer ut for som klinikere. For å beskrive og forstå fenomenene er det derfor ekstra viktig å ha et oppdatert begrepsapparat, og en forståelse av de psykologiske mekanismene som er forankret i eksisterende evidens. Norsk psykologforening (NPF) postet en artikkel av Gudrun Dieserud på sine hjemmesider 18. mai om hva selvmord og selvmordsforsøk er. Det er berømmelsesverdig at NPF setter fokus på og sprer kunnskap om et så viktig tema. Artikkelen favner bredt, og omfatter mye interessant og nyttig stoff. Dessverre inneholder den også påstander som er utdaterte, både teoretisk og empirisk. Med et så alvorlig tema er ikke dette trivielt.

HVA ER SELVMORDSFORSØK?

I artikkelen definerer Dieserud begrepet selvmordsforsøk som «[... ] en handling som ikke ender med døden, men der en person med vilje tar en overdose medikamenter eller skader seg på annen måte». Selve begrepet selvmordsforsøk impliserer at hensikten med atferden er å ta livet sitt. Vi vet imidlertid fra norske og internasjonale studier at det ligger mange intensjoner bak selvmordsforsøk (Hjelmeland & Hawton, 2004; Hjelmeland et al. , 2002). Dieserud vektlegger videre at «selvmordsforsøk er ofte et rop om hjelp». Forståelsen av selvmordsforsøk som a «cry for help» ble lansert av Erwin Stengel tidlig på 60-tallet, og ble raskt tolket som at selvmordsforsøk primært handler om å appellere til omgivelsene. Professor Mark Williams ved University of Oxford går i sin bok Cry of pain i rette med denne myten. Han skriver: «[... ] the cry for help idea [... ] has outlived its usefulness» (s. xv). Selv om suicidale handlinger kan føre til at omgivelsene endrer hvordan de forholder seg til vedkommende som har skadet seg, betyr ikke dette at det er hensikten med handlingen. Som Williams poengterer: «those who work closely with people who feel suicidal and sometimes act on such feelings know that such behavior is never 'merely' anything» (s. xv). Det er ikke dermed sagt at det å uttrykke et ønske om hjelp ikke kan være en konsekvens av atferden, men det er som oftest ikke den som i utgangspunktet leder mennesker i krise til å skade seg.

Det er flere grunner til at Dieseruds videreføring av «rop om hjelp»-myten er farlig. Denne omtalen av suicidale handlinger har, som Williams (2014) påpeker, fått en klart nedlatende konnotasjon og har derfor sammenheng med hvordan vi som klinikere møter denne pasientgruppen. En metaanalyse fant at helsepersonell var betydelig mindre sympatiske i møte med det de oppfattet som «rop om hjelp» enn med «virkelige selvmordsforsøk» (Hawton, Taylor, Saunders, & Mahadevan, 2011). En viktig grunn til at «rop om hjelp» er en livsfarlig myte, er at den bagatelliserer suicidal atferd som på kort sikt kan virke ufarlig, men som på lang sikt innebærer betydelig risiko. I en omfattende bri