Briten fra Sør-London har dagen før gjestet Rom for kunst og arkitektur, i samtale med den norske arkitekturhistorikeren og filmskaperen Anna Ulrikke Andersen.
En upopulær tilpasning
I 2006 startet Boys, som i dag underviser ved The Bartlett, University College London, prosjektet The DisOrdinary Architecture Project. Det hele begynte med et møte med Zoe Partington, en britisk kunstner som lever med funksjonsnedsettelse, på en konferanse om inkluderende arkitektur i London. De var begge enige om at de kjedet seg.
- Diskusjonen var lik som da jeg studerte på 1970-tallet. Lovverk er selvsagt blitt bedre siden den gangen, men debatten og tenkningen står på samme sted. Slik er det fremdeles.
For å forklare hva som kjedet dem trekker Boys linjene til den tidlige kampen for rettighetene til funksjonsnedsatte. Denne vokste ut av de store frigjøringskampene på 1960- og 70-tallet.
- Det ble den gangen slått hull på skammen, samtidig ble barrierene funksjonshemmete møtte i de bygde omgivelser påpekt og endret. Dette ble oversatt til et lovverk, som stilte upopulære tekniske krav, som egentlig hadde begrensete resultater for mange funksjonshemmede. Spesielt for arkitekter ble ting som rullestolheis og toalett tilpasset rullestol mer til irritasjon og noe ferdigfabrikkert man bare puttet inn i tegningen til slutt. Det er tankene fra dette som lever videre i dag, og som fremdeles kjeder oss, forklarer Boys.
En negativ loop
Hun mener vi er kommet inn i en negativ loop, hvor innsatsen man gjør for å tilgjengeliggjør
