Arkitektnytt
23.11.2018
Bokaktuelle Peter Butenschøn ser på hvordan den norske arkitekturen har formet oss i «Husimellom». Vi ba ham forklare tingenes tilstand og titte inn i spåkulen med norske øyne. «Vi er enkle,» er svaret.
- Nei. Nei, jeg tror ikke det, sier Peter Butenschøn uten særlig betenkningstid. Han setter øynene i journalisten.
Spørsmålet på blokka framfor oss lyder: «Noen ganger du virkelig har angret på å ha ment noe? Eller endret synspunkt i ettertid?» - Nei, jeg tror det går i en ganske rett linje. Mulig jeg har vært litt krass og spissformulert, og er blitt litt rundere i kantene med årene, men det hører vel med, sier han med et lite glimt i øyet.
Butenschøn har vært en sentral stemme i norsk arkitektur og arkitekturdebatt siden 1970-tallet. Som initiativtaker og direktør i Norsk Form, amanuensis ved AHO, rektor ved Kunsthøgskolen i Oslo, som rådgiver for Kulturdepartementet og som ivrig debattant og skribent. I disse dager lanserer han sin «personlige, ikke private» fortelling om norsk arkitektur. Fra laftede hus og tun, via nasjonal bevissthet, sosial boligbygging og frem til vår egen tid i stål og glass. Boken «Husimellom» tar mål av seg til å forklare hva god, norsk arkitektur er, og hvordan den har formet kulturen og samfunnet vårt.
- Problemet i dag er at arkitekter flest er så bundet opp av oppdragsgiverne, med ønske om å gjøre seg lekre for dem med pengesekken. Vi har for få selvstendige stemmer, arenaene overlates til bygningsvernere og ikke-fagfolk. Det mangler et bevisst, kritisk blikk på arkitekturens rolle i samfunnet vårt, sier han.
HØYRE HJERNEHALVDEL
Vi befinner oss på Damplassen i Ullevål Hageby på Oslos vestkant. Et av stedene Butenschøn har studert i arbeidet med boken, og som har blitt viet et eget kapittel om boligarkitektur i Norge. Et sted påvirket av engelsk arkitektur, ment som sosial boligbygging for arbeidere på starten av 1900-tallet. Selv er han utdannet ved både Cambridge og Harvard.
- Jeg er vokst opp i modernismens tidsalder, vi ble formet i høyre hjernehalvdel, av en rasjonell tenkning. Det følelsesmessige kom til i etterkant, både gjennom møte med norske gårdstun og det klassiske Roma. Jeg var på dannelsesreise i Italia, men når kan det ha vært? sier han undrende og legger til:
- Vi er altfor avhengige, både kulturelt og sosialt, av hva som foregår på Madison Avenue i New York og i Hollywood. Det slår inn på den norske arkitekturen, som pre
Gå til medietSpørsmålet på blokka framfor oss lyder: «Noen ganger du virkelig har angret på å ha ment noe? Eller endret synspunkt i ettertid?» - Nei, jeg tror det går i en ganske rett linje. Mulig jeg har vært litt krass og spissformulert, og er blitt litt rundere i kantene med årene, men det hører vel med, sier han med et lite glimt i øyet.
Butenschøn har vært en sentral stemme i norsk arkitektur og arkitekturdebatt siden 1970-tallet. Som initiativtaker og direktør i Norsk Form, amanuensis ved AHO, rektor ved Kunsthøgskolen i Oslo, som rådgiver for Kulturdepartementet og som ivrig debattant og skribent. I disse dager lanserer han sin «personlige, ikke private» fortelling om norsk arkitektur. Fra laftede hus og tun, via nasjonal bevissthet, sosial boligbygging og frem til vår egen tid i stål og glass. Boken «Husimellom» tar mål av seg til å forklare hva god, norsk arkitektur er, og hvordan den har formet kulturen og samfunnet vårt.
- Problemet i dag er at arkitekter flest er så bundet opp av oppdragsgiverne, med ønske om å gjøre seg lekre for dem med pengesekken. Vi har for få selvstendige stemmer, arenaene overlates til bygningsvernere og ikke-fagfolk. Det mangler et bevisst, kritisk blikk på arkitekturens rolle i samfunnet vårt, sier han.
HØYRE HJERNEHALVDEL
Vi befinner oss på Damplassen i Ullevål Hageby på Oslos vestkant. Et av stedene Butenschøn har studert i arbeidet med boken, og som har blitt viet et eget kapittel om boligarkitektur i Norge. Et sted påvirket av engelsk arkitektur, ment som sosial boligbygging for arbeidere på starten av 1900-tallet. Selv er han utdannet ved både Cambridge og Harvard.
- Jeg er vokst opp i modernismens tidsalder, vi ble formet i høyre hjernehalvdel, av en rasjonell tenkning. Det følelsesmessige kom til i etterkant, både gjennom møte med norske gårdstun og det klassiske Roma. Jeg var på dannelsesreise i Italia, men når kan det ha vært? sier han undrende og legger til:
- Vi er altfor avhengige, både kulturelt og sosialt, av hva som foregår på Madison Avenue i New York og i Hollywood. Det slår inn på den norske arkitekturen, som pre
