Beskrivelsen av hverdagen som doktorgradsstudent er ikke nådig.
Den anonyme forfatteren forteller om ekstremt arbeidspress og manglende oppfølging.
«Da jeg kom tilbake etter en lengre sykemelding, spurte ikke veilederne mine hvordan jeg hadde det. De lot som om jeg hadde vært på ferie», skriver den tidligere stipendiaten.
Jan Sigurd Blackstad nærmer seg slutten av doktorgraden sin på stedsans og hukommelse ved Kavliinstitutt for nevrovitenskap, NTNU.
- Dette er jo en skrekkhistorie, sier han om det som kommer frem i kronikken. Likevel kjenner han seg igjen i flere elementer av beskrivelsen til forfatteren.
Det tror han alle som holder på med en doktorgrad vil gjøre, selv om de ikke har fått psykiske plager. Han tror noen steder er verre enn andre.
- Det er nok litt tilfeldig hvor du havner. Og hvordan veilederen din møter deg når du har problemer, som alle vil ha under en doktorgrad. Enten med at du ikke finner det du skal finne eller at du jobber deg i stykker, sier NTNU-stipendiaten.
(Foto: Privat)
Må ofre mye
Sofie Høgestøl har nå en fast stilling som førsteamanuensis ved juridisk fakultet ved Universitetet i Oslo. Hun har vært ofte i media som USA-ekspert og er tredje varamedlem i Nobelkomiteen.
Men når hun ser ti
