Fagpressenytt

I befolkningen er det også stor oppslutning om at universell utforming bør være en selvfølge i Norge i dag. Med dette som bakteppe, drister jeg meg til å ta dere med inn i hverdagen til en rullestolbruker som meg. Jeg er 62 år og har brukt rullestol de to siste årene og dermed fått erfare hva det vil si i praksis å bevege seg rundt ved hjelp av rullestol. Det bør skje en endring. Mitt forslag er at det innføres smilefjes, ikke bare for hygiene i restauranter, men også der hvor det er universelt utformet for rullestolbrukere. Smilefjesene bør følges av en app som forteller hvor i landet dette fungerer.
Skal det skje en endring, trengs det handling. Etter 60 år med et aktivt liv på to bein i både privat og offentlig sektor, har jeg nå i to år vært nødt til å transportere meg rundt i en manuell rullestol. I min naivitet har jeg trodd at dette skulle fungere bra, men det har det dessverre ikke gjort. Jeg pleier å si at jeg er frisk, men har en utfordring med at beina mine ikke vil gjøre det jeg ønsker. Jeg er en aktiv mann og ønsker fortsatt å være det. Dårlig tilrettelegging tar imidlertid mye krefter og gjør at jeg ikke kan bidra som jeg ønsker. Det kan ikke være riktig at det skal være slik, hverken for meg personlig og for min deltakelse i arbeidslivet, eller for alle dere andre som opplever det samme som meg.
Hvorfor er det slik? Det handler opplagt om økonomi, men kanskje er også vi rullestolbrukere