Fagpressenytt

På toppen av dei mektigaste institusjonane i det norske samfunnet er det framleis ein sterk og vedvarande mannsdominans. Blant anna gjeld dette næringslivsorganisasjonar så vel som kyrka og idretten. Som idrettsforskar, som i ei årrekkje har forska på mannsdominans som maktrelesjon i idrettsorganisasjonar, vil eg i det vidare peike på nokre aspekt ved det ubehaget kvinner opplever i idrettens maktorgan.

Tidlegare barne- og likestillingsminister Linda Hofstad Helleland uttalte nyleg i ein TV -debatt at ho erfarer at på toppen av internasjonale idrettsorganisasjonar, må ikkje kvinner berre knuse eit såkalla glasstak for å oppnå toppleiarposisjonar, men eit betongtak. Ho opplever «gutteklubbane» her som ugjennomtrengjelege. Resultata frå ei bok eg nyleg har ferdigstilt, om kjønnsmangfald i toppen av europiske idrettsorganisasjonar, viser liknande funn. Når det gjeld kjønnsmangfald, er endringar som resulterer i fleire kvinner sjeldnare enn status quo. I toppleiarstillingar i norsk idrett er mannsdominansen oftast 85 % eller meir, og det i ein demokratisk organisasjon som i dag har 40 % kvinnelege medlemmar.

Makt- og demokratiproblem

Studie av norske og europeiske idrettsorganisasjonar viser at dei forklaringane som oftast gis på vedvarande mannsdominans av dei som sit på toppleiarposisjonane, er at mannsdominansen er eit resultat av at kvinner anten ikkje blir fun