Fagpressenytt

D e siste ukene har vi hatt debatter om en rekke saker som ved første øyekast har lite med hverandre å gjøre, men som i realiteten er tett koblet. Avisene har vært fylt av oppslag om Panama papers og DnB, og samtidig har vi hatt en temperamentsfull debatt om Produktivitetskommisjonens analyser og en like opphetet meningsutveksling om rolleforståelser og bruk og misbruk av forskning.

La oss ta det siste først. Per Sandbergs forsøk på å styre forskningen i retning av ønsket politikk og Sylvi Listhaugs forsøk på å forvrenge en konkret undersøkelse til inntekt for sitt eget syn er symptomer på en manglende rolleforståelse blant ledende politikere. Forskningen blir intet verdt dersom det oppstår usikkerhet rundt dens uavhengighet. Og politikken vil havarere dersom den baseres på en mistolking av forskernes data og resultater. Forskning må ikke vris og vendes på - verken i forkant eller etterkant.

I ethvert moderne samfunn bør politikken være kunnskapsbasert: Politikerne navigerer i et kart som forskerne har lagt ut for dem. Det sier seg selv at det kan gå riktig galt med politikken dersom dette kartet manipuleres eller mistolkes av dem som selv skal sette kursen. Dette betyr ikke at forskerne alltid har de rette konklusjonene eller er hevet over kritikk. Forskere må tåle beskyldninger om dårlig kvalitet eller manglende objektivitet, og forskere må tåle at deres rapporter eller publikasjoner ignoreres. Men det er en grense som overskrides når man først henviser til en konkret undersøkelse for så å vri resultater og konklusjoner i retning av politiske mål.

La det være sagt med en gang: Kunnskapsministeren har tatt et klart standpunkt i debatten om bruk og misbruk av forskning. I en e-post som jeg fikk tillatelse til å gjengi i min blogg, skriver han følgende: «Forskningen må være faglig uavhengig for å ha verdi. Jeg er helt enig med de