Fagpressenytt

- NÅ ER VI FRONTLINJEN for alvor, sa min mann etter begravelsen.

Egentlig hadde vi vært det operative leddet i tolv år, men nå var vi definitivt fremst i generasjonsrekken.

- Ja, nå skal vi ikke arrangere flere begravelser, svarer jeg og banker i bordet idet tanken på barna driver forbi.

- Nei, i hvert fall ikke sammen, smiler han. Den siste av våre foreldre gikk bort i fjor. Et 91-årig hjerte slo de siste slag mens barnebarnet sang bestemor ut av livet. Det var vuggesangen hun selv pleide å synge, en kjent stemme, en rytme å slutte å puste i. Vi holdt rundt henne og lot henne dra. Det var vakkert og vemodig. Vi dvelte ved stunden i stille alvor og takknemlighet. Personalet kom inn og viste medfølelse og respekt. Det var blitt sent på kvelden da vi forlot sykehjemmet. Ute var det både mørkt og lyst, slik det også var i mitt sinn. På vei mot bilen snudde jeg meg og kikket opp mot den svære institusjonen, Norges største, med 186 plasser. Det hadde vært både min svigermors og min fars hjem i årevis. Generasjonshjulet tikket et hakk fram.

Noen ganger skjer det brått, andre ganger langsomt i høyst forskjellige forløp, men det skjer. Vi blir barn av foreldre som mister sin livspartner, som mister helsen. Min far ble enkemann samme år som den etterlengtede, frie pensjonisttilv�