Dypest sett handler denne artikkelen om hvordan vi forstår funksjons- og utviklingshemming som fenomen og hvordan dette kommer til uttrykk gjennom språket vårt.
Vi kategoriserer hele tiden, bevisst og ubevisst. Kategoriene vi bruker fokuserer og forsterker sider og egenskaper ved det eller de vi kategoriserer. Ofte lager vi skarpere skiller enn det faktisk finnes grunnlag for. Betegnelsen, navnet eller begrepet vi tildeler kategorien kan være verdinøytralt i seg selv, men tilskrives ofte en positiv eller negativ betydning over tid. På sikt ikke bare avgrenser, men også begrenser disse kategoriene vår forståelse og i noen tilfeller mulighetene til livsutfoldelse for de som tilskrives kategoriene. De som ikke tilhører kategorien insisterer gjerne på å bruke dem, og etter hvert vil også mange av de som omfattes av kategorien selv også gjøre det. Umiddelbart tenker mange at de ville motsatt seg å bli kalt noe de ikke gjenkjenner ved seg selv, men prosessene som leder dit har mange mekanismer og stor kraft. Også profesjonene innen helse-, omsorgs- og sosialsektoren kan bidra sterkt i dette, både positivt og negativt. Alle faglige og omsorgspolitiske diskusjoner har et viktig bidrag og element ved seg, som dreier seg om å gjøre bevisst samspillet og prosessene som fremmer og hemmer individer, grupper og samfunn. Denne artikkelen retter seg særlig inn mot forskere og yrkesprofesjonene som inngår i tjenestene til personer med utviklingshemming for å skape bevissthet om språket og hvilken forståelse vi gir uttrykk for gjennom det.
Den vanskelige dobbeltheten; korrekt og kategoriserende
Få av oss greier å skrive eller snakke så plettfritt at vi ikke kommer i skade for å bryte med vedtatte normer, enten disse er allmene samfunnsnormer som ikke å peke på eller snakke nedlatende om noen, eller mer fagspesifikke normer om å motvirke stigmatisering og diskriminering. I reportasjen Teskje-mammaen av Vilde Alette Monrad-Krohn (2016) møter vi barnet som uten å være bundet av slike normer utbryter Hvilken konstig! til synet av en høygravid kortvokst Kjersti Horn. Horn forteller fra hendelsen og beskriver hvordan barnet blir irettesatt av sin mor, men avstår fra å møte blikket til Kjersti Horn. Kjersti på sin side møter blikket til den lille jenta og smiler til henne. Hun syns det er greit at jenta syns hun ser annerledes ut. Kjersti Horn reflekterer rundt det å bekjempe bruken av betegnelsen dverg om det å være kortvokst, og at det lett skaper problemer som i første omgang ikke var der.
På slutten av 1800-tallet beskrev Dr. John Langdon-Down (1866) et syndrom som først ble kalt mongolisme basert på et kjennetegn med epikantisk fold i øynene også kalt mongolsk fold. Den samme folden forekommer også ved andre syndrom, og man skiftet navn til Downs syndrom. Syndromet er forårsaket av mutasjon i trisomi 21, ved en økning fra to til tre kromosomer, og ved translokasjon og mosaikk. Downs syndrom sorterer under diagnosen utviklingshemming, som igjen
