Fagpressenytt

Noen år blir mer betydningsfulle enn andre. Da jeg var 19 år, dro jeg til Brasil for å jobbe med gatebarn. På denne tiden krydde det av gatebarn i byene; sovende på asfalten, tiggende utenfor restauranter, i gatekryssene for å selge godteri eller for å vaske bilruter. Et års arbeid med barn på ulike prosjekter lærte meg mye om barns kapasitet til å overleve, tilpasse seg og lete etter nye muligheter.

Nå, mer enn 20 år etter, er jeg tilbake i Brasil. Sammen med familien har jeg fått mulighet til å bo og jobbe et år i Florianopolis, en subtropisk øy sør i landet.



VOLD MOT BARN Brasil er et av landene i verden med størst forskjell mellom rike og fattige, til tross for 20 år med betydelig utjevning og reduksjon i den ekstreme fattigdommen. I de største byene som Sao Paulo og Rio samt nordøst i Brasil lever flere tusen barn på gata. I dette miljøet er trafficking, narkotika, prostitusjon, barnearbeid, tigging og overgrep en del av hverdagen. I favelaene (de fattige, okkuperte områder av byene) er vold et alvorlig problem, og innbyggerne lever med frykt for narkotikahandlere som kontrollerer nabolagene. I konfrontasjoner mellom gjenger og et ofte brutalt politi oppstår det skuddvekslinger der barn blir drept. Antall barn og unge som drepes i Brasil, er doblet de siste 20 årene ifølge en UNICEF-rapport fra 2015. Den forteller også at 28 barn under 19 år blir drept hver dag, noe som er høyere enn i en krigssone.



KOMPETANSEHEVING OG KOREGULERING Barneloven fra 1990 gir barn beskyttelse, men det er et stort gap mellom loven og gjennomføring i praksis. Det finnes fremdeles barnehjem med flere hundre barn, hjelpetiltak er nesten ikke eksisterende, og utrednings- og dokumenteringsprosedyrer er mangelfulle. I Florianopolis ble jeg bedt om å bidra med frivillig arbeid på et barnehjem for en organisasjon som driver flere prosjekter i byen. Det ble sagt at omsorgen på barnehjemmet handlet mer om de ansattes «common sense» enn deres faglige vurderinger. De håpet jeg kunne vurdere kvaliteten på omsorgen, drive kompetanseheving og hjelpe med å utarbeide en faglig plattform. I samarbeid med lokale psykologkolleger tilpasset vi programmet «traumesensitivt barnevern», som jeg har utviklet sammen med kollegaer ved RVTS-Øst.

Casa de Acholamento er en akuttavdeling med plass til 20 barn i alderen 2-18 år og er kjent for å være et av de bedre barnehjemmene i delstaten Santa Catharina. Likevel har de få ressurser, og kun to ansatte på jobb av gangen. Omsorgsgiverne - «educadores» - er stort sett ufaglærte og kommer fra nabolaget i favelaen. Mange av de ansatte har dårligere boforhold hjemme hos seg selv, og har egne barn som har langt dårligere materielle vilkår enn barna på barnehjemmet. Frustrasjon, irritasjon og en holdning om at barna bare må ta seg sammen, kommer til syne i arbeidet med barna. De har jo alt de trenger; både mat, klær og husly!

Det slo meg at begreper som samregulering og koregulering måtte være en viktig inngang til arbeidet, og at økt bevissthet hos de ansatte om egne reaksjoner kunne være en hovedmålsetting. Bevisstgjøring om hva som kan virke stressreduserende både for barna og for de voksne, ble en viktig del av arbeidet.



GUTTEN SOM BLE FRASTJÅLET KLÆRNE SINE Barnehjemmet mangler så vel formell kompetanse som utredningsprosedyrer. Men sammen med psykologene forsøker jeg å strukturere den informasjonen vi tross al