Når jeg, i 2018, skal skrive en tekst om kjønnsforskningens betydning, befinner jeg meg i den privilegerte posisjonen at det er for mange kvinnerettsvitere og gode arbeider som burde vært trukket fram.
Da er det naturlig å skrive om kvinnen som sparket ballet i gang: Tove Stang Dahl. Hun kunne ikke skrevet denne kronikken om andre kvinnerettsvitere, fordi hun selv grunnla kvinneretten.
Foregangskvinne
Tove Stang Dahl var foregangskvinnen i det kvinnerettslige miljøet ved Universitetet i Oslo. Hun var redaktør for bøkene Kvinnerett I og II, og skrev selv innledningskapitlene. Enkelte punkter er utdaterte, men arbeidene hennes står seg imponerende godt som en grunnstein i norsk kvinnerett.
For å si noe om hva kvinneretten er, vil jeg bruke Stang Dahls egne ord: «Kvinnerettens formål er å beskrive, forklare og forstå kvinners rettslige stilling, med særlig sikte på å bedre kvinners stilling i retten og i samfunnet».
Det er spesielt for feltet at det utøves på tvers av andre rettsområder, og sier noe om hvordan reguleringen av disse områdene påvirker kvinner. For å klare det, må man supplere rettsvitenskapen med kunnskap fra andre felter innenfor kjønnsforskningen. Kvinneretten har alltid vært nært koblet til andre vitenskaper, særlig rettssosiologien.
Som Stang Dahl skriver: «Så lenge vi lever i et samfunn hvor kvinner og menn har ul
