Nordmenn sett med franske øyne i Norge. (Utsnitt fra bokomslaget)
Ikke før nå, da franske Lorelou Desjardin med bakgrunn i bloggen sin www.afroginthefjord.com har skrevet boka En frosk i fjorden - Kunsten å bli norsk. Lorelou kom til Norge fordi hun hadde fått en jobb her, og hun begynte raskt på norskkurs. Som svært mange utlendinger i Norge begynte hun med læreboka Ny i Norge. Ifølge Lorelou handlet det første kapittelet om hvordan en thailandsk jente gift med nordmann skulle fylle ut NAV-papirene for å få støtte fra det norske trygdesystemet. Det var bare det at deltakerne på kurset for uten Lorelou, var en indisk IT-ingeniør, en litauisk finansanalytiker, to filippinske au-pairer, en italiensk kokk, en britisk økonom og en polsk førskolelærer. Og de var ikke det minste interessert i det norske trygdesystemet. Men Lorelou Desjardin gikk løs på Norge med liv og lyst på jakt etter venner, kjæreste, ord og ikke minst norsk mat. Hun tok hele landet i bruk, og fant seg stadig bedre til rette. Særlig på jobben. Selv om hun syntes det var uvant at ingen ville avtale møter med henne etter kl. 14 på fredager. Et kapittel i boka heter Det norske arbeidslivets gleder og sorger. Der sammenligner hun blant annet fransk arbeidsliv med norsk: uansett hva slags (lovlig og hvitt) arbeid du gjør, så tjener du nok til å ha et godt liv. Altså i Norge. En dag spurte hun sjefen sin om hva som er norsk pensjonsalder, og fikk vite at den var 67 år. -Aksepterer dere det uten å streike, spurte hun. -Det går fint. Vi lever lenger enn tidligere generasjoner, så det er bare normalt at vi jobber lenger, ikke sant? svarte han. Og Lorelou konkluderer: I Frankrike blir det store demonstrasjoner i gatene så snart regjeringen prøver å øke pensjonsalderen fra 60 til 62. Men når du kan gå hjem fra jobb klokka fire og faktisk ha et liv ved siden av jobben, virker det jo ikke så ille å jobbe til 67. Sjefen hennes syntes det var fint om folk gikk hjem tidlig når de hadde tid til det og heller jobbet litt lenger når det var mye å gjøre. Noe slikt er utenkelig i Frankrike, der de ansatte jobber til sjefen har gått hjem, ifølge forfatteren. Det beste med å jobbe i Norge synes hun, er at folk stoler på deg. Det kjedeligste synes hun er alle møtene, de varer lenge for at folk skal bli enige, eller komme fram til et kompromiss. Sjefen tar ikke bare en avgjørelse, slik som i Frankrike. Noen kommer tassende til møtene i sokkelesten, og andre sitter og strikker. Ei maske hit og ei maske dit! Så er den arbeidsdagen over, og vi kan gå hjem å lese ei morsom bok.
