Diabetes
15.06.2021
Mamma døde hjemme da jeg var 13 år, sovende tungt i senga si. I den evigheten det tok før ambulansen kom, prøvde jeg å puste liv i henne, slik jeg hadde lært på skolen.
Jeg forsøkte varsomt å stryke vekk den spirende blåfargen fra leppene hennes, og jeg klemte hånda hennes hardt. Men hun klemte ikke tilbake, slik hun alltid pleide å gjøre. Så kom ambulansen. Jeg ville ikke slippe hånda hennes, men jeg måtte, hun hadde allerede reist.
Mye døde også i meg denne dagen, deriblant interessen for diabetesen min. Eller sukkersyken, som jeg og mamma pleide å kalle det. Vi sa jo diabetes den gang også, men begrepet diabetes var så tørt, så strengt og formelt, syntes vi.
Mamma kunne trylle med ordet sukkersyke. Hun kunne kvitre det som en linerle, og hun kunne rasle det som et pinnsvin i gresset. Alt for å få meg til å le og føle meg trygg. Aller tryggest var det når hun klemte hånda mi hardt, slik hun alltid gjorde, og sa «Vi skal klare den sukkersyken din, vi». Da var livet bekymringsløst
Gå til medietMye døde også i meg denne dagen, deriblant interessen for diabetesen min. Eller sukkersyken, som jeg og mamma pleide å kalle det. Vi sa jo diabetes den gang også, men begrepet diabetes var så tørt, så strengt og formelt, syntes vi.
Mamma kunne trylle med ordet sukkersyke. Hun kunne kvitre det som en linerle, og hun kunne rasle det som et pinnsvin i gresset. Alt for å få meg til å le og føle meg trygg. Aller tryggest var det når hun klemte hånda mi hardt, slik hun alltid gjorde, og sa «Vi skal klare den sukkersyken din, vi». Da var livet bekymringsløst
