Fjell og Vidde
15.09.2017
Sju ungdommer med psykiske utfordringer tilbrakte seks døgn i naturen. Den siste natten åpnet de seg for hverandre.
De ler når de blir spurt hvordan det var å møtes for første gang. En gruppe ungdommer mellom 16 og 18 år, som alle hadde sine ting å stri med, skulle delta på et nytt tiltak ved Sørlandet sykehus, nemlig friluftsterapi. Det innebar blant annet en ukestur i fjellet.
- Jeg satt bak der og grein, forteller en av dem og peker ut i rommet.
- Jeg syntes det var skikkelig ille med alle folkene. Jeg tenkte at jeg kjenner ingen av disse, og jeg må overleve med dem i en uke.
La oss kalle henne Marit. Ungdommene vi møter er i ferd med å åpne seg om sitt mest sårbare, og vi bruker fiktive navn på grunn av personvernet.
- Hadde du lyst til å gå hjem?
- Ja, veldig. I dag sitter de rundt et bord i et seminarrom på sykehuset. Pizzaen kom i pappkartonger og er snart spist opp. Brusflaskene er i ferd med å tømmes.
Men nylig var livet et annet. Da satt de på sitteplater, spiste medbrakt mat eller fisken de fikk i vannene. De sov i telt om natten og trasket på stier om dagen.
De var blitt henvist av psykologene sine. Henvist til en tur i det fri. Med seg hadde de tre terapeuter og hver sin sekk. Sju dager og seks netter skulle fylles av vandring, matlaging, teltliv og samtaler. Stedet var Setesdal Austhei, og opplegget var del av et stort klinisk forskningsprosjekt, det eneste av sitt slag i Norden.
For flere i gruppa var tanken om å være sammen med andre, skremmende. Hos Stian hadde angsten for alvor slått inn etter en tre ukers sykemeldingsperiode. Tanken på å gå tilbake til skolen gjorde ham nervøs. Å skulle være med en gruppe ukjente på tur, var ikke lett.
Allerede på turens andre dag skjedde det noe. De hadde gått den første lange, harde etappen, over en fjellrygg.
Om ettermiddagen slengte de seg ned på sekkene sine.
- Alle var slitne, og det var vanskelig å si at en ville være for seg selv. Jeg tenkte at jeg må snakke med folk for at dette skal bli gøy, sier Stian.
De hadde delt opplevelser den dagen. Først slet de seg oppover bakkene, så stod de sammen på toppen av fjellryggen og så utover skog og hei.
- Vi hadde liksom gjort noe, vi hadde gått langt, sammen. Det er en stor ting.
Lisa forteller at hun har hatt vanskelig for å åpne seg. Hun - sliten? Hun - trist? Slikt holder hun for seg selv. Men da alle la seg på sekkene, kunne hun også gjøre det.
- Da j
Gå til mediet- Jeg satt bak der og grein, forteller en av dem og peker ut i rommet.
- Jeg syntes det var skikkelig ille med alle folkene. Jeg tenkte at jeg kjenner ingen av disse, og jeg må overleve med dem i en uke.
La oss kalle henne Marit. Ungdommene vi møter er i ferd med å åpne seg om sitt mest sårbare, og vi bruker fiktive navn på grunn av personvernet.
- Hadde du lyst til å gå hjem?
- Ja, veldig. I dag sitter de rundt et bord i et seminarrom på sykehuset. Pizzaen kom i pappkartonger og er snart spist opp. Brusflaskene er i ferd med å tømmes.
Men nylig var livet et annet. Da satt de på sitteplater, spiste medbrakt mat eller fisken de fikk i vannene. De sov i telt om natten og trasket på stier om dagen.
De var blitt henvist av psykologene sine. Henvist til en tur i det fri. Med seg hadde de tre terapeuter og hver sin sekk. Sju dager og seks netter skulle fylles av vandring, matlaging, teltliv og samtaler. Stedet var Setesdal Austhei, og opplegget var del av et stort klinisk forskningsprosjekt, det eneste av sitt slag i Norden.
For flere i gruppa var tanken om å være sammen med andre, skremmende. Hos Stian hadde angsten for alvor slått inn etter en tre ukers sykemeldingsperiode. Tanken på å gå tilbake til skolen gjorde ham nervøs. Å skulle være med en gruppe ukjente på tur, var ikke lett.
Allerede på turens andre dag skjedde det noe. De hadde gått den første lange, harde etappen, over en fjellrygg.
Om ettermiddagen slengte de seg ned på sekkene sine.
- Alle var slitne, og det var vanskelig å si at en ville være for seg selv. Jeg tenkte at jeg må snakke med folk for at dette skal bli gøy, sier Stian.
De hadde delt opplevelser den dagen. Først slet de seg oppover bakkene, så stod de sammen på toppen av fjellryggen og så utover skog og hei.
- Vi hadde liksom gjort noe, vi hadde gått langt, sammen. Det er en stor ting.
Lisa forteller at hun har hatt vanskelig for å åpne seg. Hun - sliten? Hun - trist? Slikt holder hun for seg selv. Men da alle la seg på sekkene, kunne hun også gjøre det.
- Da j
