Universitetet har sin egen rytme, med vekslingen mellom høst- og vårsemestre, og innenfor semestrene, vekslingen mellom undervisning og eksamen. Mine semestre er blir nokså ulike, med et masterfag på høsten med få studenter (bare 60+) og et grunnleggende programmeringsemne på våren med *mange* studenter (500+). Den forskjellen setter jeg pris på, for det er nokså stor forskjell på hvordan en kan legge opp et emne med få og modne studenter og et med mange og ferske. Og det er lettere å motivere seg til et nytt semester, når det er kvalitativt annerledes enn det forrige. Ikke det at en får så mye tid å forberede seg til et nytt semester, men en rekker da å skrive emnerapport og love seg at neste gang skal en innføre nye læringsformer og lage nytt digitalt materiell.
Jeg er opptatt av å få studentene i gang fra starten, og i hvert fall ikke vente til etter den obligatoriske Åre-turen før øvingsrytmen settes i gang. Med studenter fra mange studieprogram så sprer jo de seg over noen uker. Jeg prøver å unngå å la den påvirke fremdriften, men det kan være vanskelig når jeg stadig blir bedt om å repete
