Universitetsavisa
16.12.2016
Denne fredagens gjesteskribent reflekterer omkring den akademiske klassereisens fordeler og styrker. I løpet av de siste femten-tjue årene har det vært skrevet mye om den klassereisa mange foretar når de studerer.
Både fag- og skjønnlitteraturen har tatt opp omkostningene ved å komme fra arbeiderklassen eller bygda og ta høyere utdanning. Blant de mest kjente er den svenske idéhistorikeren Ronny Ambjörnssons bok Fornavnet mitt er Ronny fra 1996. Her beskriver han en typisk klassereise, fortalt gjennom sitt eget liv og karriere som professor i idéhistorie ved Umeå universitet. Også sosiologen Lars Olav Seljestads roman Blind fra 2005 handler om en klassereise fra et typisk industristed.
Les merSom kvinne oppvokst i arbeiderklassen i industrisamfunnet Verdal, kjenner jeg godt igjen det Ambjörnsson, Seljestad og andre skriver om. Jeg husker den grunnleggende usikkerheten fra egen studie- og stipendiattid; alle kodene jeg ikke behersket, språket som var nytt og ukjent, hvordan egne erfaringer føltes uviktige og betydningsløse. Hvordan skulle jeg oppføre meg? Hva kunne jeg snakke om? Jeg manglet den selvrefleksiviteten som kjennetegner akademia. Det føltes som en form for kulturell skam, har Karin Sveen sagt i forbindelse med sin bok Klassereise fra 2000.
Men fordelene og styrkene denne klassereisa gir, de er mindre omtalt. I dag - som fast ansatt professor med en spennende, godt lønnet jobb - ser
