Hold Pusten
13.02.2017
Med jevne mellomrom dukker den opp hos mang en skjelettradiograf: tanken om at han eller hun stoler litt for blindt på automatikken og kanskje i større eller mindre grad burde ta tilbake det gode gamle radiografhåndverket. Men bare noen gjør noe med det.
Heisen i Gastrobygget glir opp til andre etasje. I det dørene åpner seg, haster Tommy Berglund forbi iført hvit frakk. Han er strålevernkontakt og kvalitetssikringsansvarlig ved Seksjon for bildeteknikk og strålevern ved St. Olavs hospital i Trondheim.
Berglund skyver en tralle foran seg. Den er tom med unntak av en solid metallkoffert.
- Hei, god morgen, sier han hektisk og ber oss følge etter videre bortover i korridoren, før han leder oss inn på skjelettlaben der dagens praktiske øvelser skal finne sted.
Fagradiograf Kari Merethe Hole hilser oss velkommen. Fire skjelettradiografer henger inne på sjalterommet klare for dagens dont.
- Første tema i dag er raster og røntgen thorax, forteller Berglund mens han finner frem en pleksiplate og bandasjeteip og får med seg en av deltagerne inn fra sjalterommet.
- Fantomet vi bruker, er så slankt, derfor klistrer vi på denne så det blir litt mer for strålene å gå gjennom.
Vi skal se på forskjell i bildekvalitet ut fra ulike innstillinger, og når «pasienten» er litt «tykkere», kommer poengene litt bedre frem, fortsetter han.
Hva har avstand å si for bildekvaliteten?
- Vi har to rastere, et på 180 og et på 140. Nå skal vi ta thoraxbilde av fantomet vårt, og da begynner vi med 180-rasteret og varierer avstanden mellom pasient og detektor fra 180 til 150 og 110, mens vi lar automatikken ta seg av resten. Og så bytter vi raster og gjør det samme. Dette for å se forskjellen i bildekvaliteten, og om stråledosen endres i takt med avstanden, sier Berglund og fortsetter:
- Det er viktig at man fokuserer raster i forhold til den avstanden man faktisk bruker.
Han stiller avstanden, så bærer det inn på sjalterommet med alle mann. Noen trykker på knappen, og Berglund flagrer bort til røntgenapparatet mens han roper:
- Notér eksponeringsindeksene og doseverdiene som jeg leser opp!
Dette gjentas med avstand på 150 og på 110, deretter kjøres samme opplegg med 140-rasteret.
Så henter de opp bildene på skjermene inne på sjalterommet.
De sammenligner bildene, og det summes: «mer kontrast», «litt mer støy», «bruk forstørrelsesglasset her, så skal vi se».
Vi ser at dosen automatisk er lavere når vi har riktig fokus på rasteret i forhold til avstanden, sier Berglund.
- Og vi ser at lenger avstand gir mindre forstyrrelser. Fordi når avstanden øker, blender du mer inn i blenderhuset, og det betyr at du «blender vekk» de ytterste strålene i divergensen. Derfor blir bildet blir skarpere når avstanden økes, fortsetter Berglund.
- Derfor er det en fordel med lenger avstand ved røntgen thorax. Hvor stor avstand er selvsagt avhengig av rasteret.
Har du et 140-raster, kan du for eksempel stille avstanden til 160.
Innblending, kV og mAs
Neste post på programmet er røntgen bekken. Pleksiplaten festes på buckyen over røntgenbenken, hvor fantomet plasseres i riktig posisjon.
- Still inn, beordrer Berglund. En av deltagerne tar oppgaven. Det første bildet blir altfor dårlig blendet og dermed ubrukelig. Omtak må til.
Gå til medietBerglund skyver en tralle foran seg. Den er tom med unntak av en solid metallkoffert.
- Hei, god morgen, sier han hektisk og ber oss følge etter videre bortover i korridoren, før han leder oss inn på skjelettlaben der dagens praktiske øvelser skal finne sted.
Fagradiograf Kari Merethe Hole hilser oss velkommen. Fire skjelettradiografer henger inne på sjalterommet klare for dagens dont.
- Første tema i dag er raster og røntgen thorax, forteller Berglund mens han finner frem en pleksiplate og bandasjeteip og får med seg en av deltagerne inn fra sjalterommet.
- Fantomet vi bruker, er så slankt, derfor klistrer vi på denne så det blir litt mer for strålene å gå gjennom.
Vi skal se på forskjell i bildekvalitet ut fra ulike innstillinger, og når «pasienten» er litt «tykkere», kommer poengene litt bedre frem, fortsetter han.
Hva har avstand å si for bildekvaliteten?
- Vi har to rastere, et på 180 og et på 140. Nå skal vi ta thoraxbilde av fantomet vårt, og da begynner vi med 180-rasteret og varierer avstanden mellom pasient og detektor fra 180 til 150 og 110, mens vi lar automatikken ta seg av resten. Og så bytter vi raster og gjør det samme. Dette for å se forskjellen i bildekvaliteten, og om stråledosen endres i takt med avstanden, sier Berglund og fortsetter:
- Det er viktig at man fokuserer raster i forhold til den avstanden man faktisk bruker.
Han stiller avstanden, så bærer det inn på sjalterommet med alle mann. Noen trykker på knappen, og Berglund flagrer bort til røntgenapparatet mens han roper:
- Notér eksponeringsindeksene og doseverdiene som jeg leser opp!
Dette gjentas med avstand på 150 og på 110, deretter kjøres samme opplegg med 140-rasteret.
Så henter de opp bildene på skjermene inne på sjalterommet.
De sammenligner bildene, og det summes: «mer kontrast», «litt mer støy», «bruk forstørrelsesglasset her, så skal vi se».
Vi ser at dosen automatisk er lavere når vi har riktig fokus på rasteret i forhold til avstanden, sier Berglund.
- Og vi ser at lenger avstand gir mindre forstyrrelser. Fordi når avstanden øker, blender du mer inn i blenderhuset, og det betyr at du «blender vekk» de ytterste strålene i divergensen. Derfor blir bildet blir skarpere når avstanden økes, fortsetter Berglund.
- Derfor er det en fordel med lenger avstand ved røntgen thorax. Hvor stor avstand er selvsagt avhengig av rasteret.
Har du et 140-raster, kan du for eksempel stille avstanden til 160.
Innblending, kV og mAs
Neste post på programmet er røntgen bekken. Pleksiplaten festes på buckyen over røntgenbenken, hvor fantomet plasseres i riktig posisjon.
- Still inn, beordrer Berglund. En av deltagerne tar oppgaven. Det første bildet blir altfor dårlig blendet og dermed ubrukelig. Omtak må til.
