Første steg
11.12.2018
Barns alvor kommer gjerne til syne via betraktende øyne og en rolig, stillestående kropp, og kan lett bli oversett i en hektisk hverdag. Alvoret må anerkjennes på lik linje med andre uttrykksformer.
Gjennom møter med de yngste barna har jeg blitt nysgjerrig på deres alvor og seriøsitet i barnehagehverdagen. Hvor alvorlige, rolige øyne fanger opp, og følger kropper i bevegelse. En stillestående, observerende kropp, i mylderet av liv og røre. Det at alvor skulle prege hverdagene på en småbarnsavdeling forbløffet meg, samtidig som det utfordret meg til å tenke nytt og annerledes omkring hva barnas kroppslige uttrykk kunne formidle. I denne artikkelen vil jeg synliggjøre tre nyanser som kom frem da jeg rettet et granskende blikk på alvoret. Gjennom disse tre inngangene ønsker jeg å løfte frem, og gi barnas kroppslige uttrykk gyldighet og verdi i barnehagens pedagogiske arbeid. Jeg vil starte med historien om Philip, og møtet med hans betraktende alvor.
BETRAKTEREN PHILIP
Klokken er litt over 08.00, og det er tid for å spise frokost. Philip (1) sitter og observerer de andre barna med et alvorlig blikk, mens han sutter på en brødbit. Blikket hans vandrer fra barn som snakker og ler, til vannflasker som velter, og brødskorper som blir skjøvet ut av personalets synsfelt. Slik sitter han rolig og betrakter de andre barna i flere minutter, før en av de voksne minner ham på å spise maten sin.
I historien kan det se ut som Philip har tatt på seg rollen som observatør, hvor han betrakter og utforsker det som foregår rundt frokostbordet. Sandvik (2000) mener at barn viser en genuin interesse av å forstå det som foregår rundt dem, og at deres alvor og seriøsitet kan sees i relasjon til at de forsøker å skape mening i tilværelsen. Rundt frokostbordet er det mye som skjer, og det er mye å oppdage. Gopnik (2009, i Wolf, 2014) beskriver barns oppmerksomhet som en l
Gå til medietBETRAKTEREN PHILIP
Klokken er litt over 08.00, og det er tid for å spise frokost. Philip (1) sitter og observerer de andre barna med et alvorlig blikk, mens han sutter på en brødbit. Blikket hans vandrer fra barn som snakker og ler, til vannflasker som velter, og brødskorper som blir skjøvet ut av personalets synsfelt. Slik sitter han rolig og betrakter de andre barna i flere minutter, før en av de voksne minner ham på å spise maten sin.
I historien kan det se ut som Philip har tatt på seg rollen som observatør, hvor han betrakter og utforsker det som foregår rundt frokostbordet. Sandvik (2000) mener at barn viser en genuin interesse av å forstå det som foregår rundt dem, og at deres alvor og seriøsitet kan sees i relasjon til at de forsøker å skape mening i tilværelsen. Rundt frokostbordet er det mye som skjer, og det er mye å oppdage. Gopnik (2009, i Wolf, 2014) beskriver barns oppmerksomhet som en l