Fagpressenytt

Ingen kan si at Sverre Solli har kommet til ferdig dekka bord. I grunnen er han blitt utsatt for så mange prøvelser i løpet av sine første år som selvstendig bonde, at man godt kunne forstå ham hvis han kasta inn håndkleet og fant på noe annet. Å gi opp er imidlertid ikke den unge melkeprodusentens stil. Han driver stort sett aleine, selv om han får hjelp av faren til småting, som gjerding og kalvetilsyn. Oppskrifta har stort sett vært å brette opp ermene og arbeide, arbeide og arbeide litt mer.

Sverre kommer ikke fra gård, men har alltid hjulpet til hos naboer i bygda, en halvtimes kjøretur utenfor Molde. Etter agronomutdannelse på Gjermundnes jobbet han åtte år i et stort fellesfjøs i hjembygda og lærte enda mer om melkeproduksjon. Drømmen om egen gård lå imidlertid hele tida i bakhodet. Da bestefaren til en kompis i bygda døde for sju år sida, og Sverre fikk mulighet til å kjøpe gården hans, bestemte han seg for å hoppe i det. Gården var av den typen som krever nesten uendelige mengder ungdommelig pågangsmot å sette i stand, for den forrige eieren hadde hatt andre ting å tenke på enn å optimalisere gårdsdrifta de siste årene han drev.

- Avdråtten på de ti kyrne var på 5 500 tonn, de hundre dekarene med jord var stappfulle av høymole, og selv om skallet på båsfjøset fra 1983 var i grei stand, var både det elektriske anlegget, innredninga og melkeanlegget mer enn modent for utskifting, sier melkeprodusenten.

- Det var mye å gjøre, men prisen var 2,2 millioner kroner for hele gården, besetninga og 83 tonn kvote, så jeg tror egentlig jeg gjorde et greit kjøp, sier Sverre.

Sverre gledet seg til å ta fått på restaurering av fjøset og hadde ikke tenkt til å gjøre noe med bolig­huset, men da han i løpet av den første måneden fikk pipebrann og store deler av førsteetasjen brant ned, hadde han ikke noe annet valg enn å starte med bolighuset. Det første halve året måtte han derfor flytte hjem til mor og far, tre-fire kilometer unna gården. At faren på dette tidspunktet fikk blodkreft