Tidsskrift for norsk psykologforening
01.04.2016
Foreldrenes aktive deltagelse i behandling av barn med angst gir bedre effekt. Veiledning av foreldre øker bevisstheten om hvordan deres egen regulering av angst virker på barnet.
Foreldrenes betydning vektlegges ofte ved behandling av ulike typer vansker hos barn og unge. Blant velkjente tilnærminger finner vi COS-veiledning (Circle of Security) av foreldre til barn med atferds- og emosjonelle vansker (Cooper, Hoffman & Powell, 2009), ABFT-behandling (Tilknytningsbasert familieterapi) til ungdom med depresjon (Diamond, Diamond & Levy, 2014) og MST (Multisystemisk terapi) ved atferdsvansker (Christensen & Mauseth, 2007).
Også angstlidelser kan ses som et systemisk fenomen. Frykt hos barnet vekker både tilknytningssystemet hos barnet og foreldrenes omsorgssystem (Lebowitz, Omer, Hermes & Scahill, 2014). Barnet søker trøst og beskyttelse når det er redd, og foreldre ønsker å beskytte og fjerne barnets ubehag. Dette er imidlertid ikke lenger hensiktsmessig dersom barnet beskyttes mot situasjoner som det ut fra alder og utvikling kunne mestret selv (Smith, Flannery-Schroeder, Gorman & Cook, 2014).
Det er enighet om at enkelte typer atferd og angst hos foreldre bidrar til utvikling og opprettholdelse av angst hos barn. Overdreven foreldrekontroll (f.eks. overbeskyttelse, overinvolvering og invadering) har sterk sammenheng med barns angst (Wei & Kendall, 2014). Spesielt vektlegges foreldreatferd som forsterker barnets unngåelse, og som lar barnets angst styre familien. Men også for lite kontroll kan skape utrygghet og angst hos barn. Foreldreatferd preget av lite varme, avvisning, kritikk, kon-flikter i familien og utrygg eller desorganisert tilknytningsstil, har også vist sammenheng med angst hos barn (Aydin, 2014; Crawford & Manassis, 2001; Lebowitz et al. , 2014; Negreiros & Miller, 2014; Smith et al. , 2014; Wei, Cummings, Villabø & Kendall, 2014). Engstelig, overkontrollert og kritisk foreldreatferd har i tillegg vist seg å predikere dårligere behandlingsresultat for barn med angst (Crawford & Manassis, 2001; Lebowitz et al. , 2014).
Foreldreinvolvering gir mulighet til å fokusere direkte på disse faktorene, og dermed adressere potensielle hindringer i behandlingen (Manassis et al. , 2014; Negreiros & Miller, 2014; Storch, 2014). Ut fra dette ville det være naturlig å behandle barns angst i et familieperspektiv, der involvering av foreldrene er et viktig element.
ER FORELDREINVOLVERING HENSIKTSMESSIG?
Foreldreperspektivet har til tross for dette ikke stått så sterkt i behandling av angstlidelser (Thulin et al. , 2014). Den tilgjengelige forskningen har heller ikke entydig støttet opp om fokus på foreldrearbeid. Studier som sammenligner barnefokusert og foreldreinvolvert kognitiv terapi, har vist varierende resultater, med overvekt av studier som finner at foreldreinvolvering ikke gir bedre behandlingseffekt (Taboas, McKay, Whiteside, & Storch, 2015; Thulin, Svirsky, Serlachius, Andersson & Öst, 2014; Wei & Kendall, 2014). En mulig forklaring er at en individuell tilnærming gir tilstrekkelig effektiv behandling, og at involvering av foreldrene derfor ikke gir vesentlig bedre utbytte (Thulin et al. , 2014). En svakhet ved forskningen er imidlertid at det er stor variasjonen i hva slags foreldreinvolvering som er undersøkt (Breinholst, Esbjørn, Reinholdt-Dunne & Stallard, 2012; Manassis et al. , 2014). En annen forklaring kan derfor være at enkelte typer foreldreinvolvering gir bedre effekt enn andre.
Eksponering ses som et nøkkelelement i behandling av angst. Enkelte mener at manglende tilleggseffekt ved å involvere foreldrene kan forklares med at foreldrearbeidet har gått på bekostning av eksponering (Storch, 2014; Thulin et al. , 2014). Det argumenteres for at opplæring av foreldre til å trene og veilede sine barn i eksponering vil gi bedre utbytte av behandlingen. Når terapeuten overfører kunnskaper og ferdigheter til foreldrene, kan de føre dette videre i sin daglige samhandling med barnet, og oppmuntre til, belønne og forsterke mestrende atferd (Smith et al. , 2014; Storch, 2014).
STØDIGE STEG Vår BUP har d
Gå til medietOgså angstlidelser kan ses som et systemisk fenomen. Frykt hos barnet vekker både tilknytningssystemet hos barnet og foreldrenes omsorgssystem (Lebowitz, Omer, Hermes & Scahill, 2014). Barnet søker trøst og beskyttelse når det er redd, og foreldre ønsker å beskytte og fjerne barnets ubehag. Dette er imidlertid ikke lenger hensiktsmessig dersom barnet beskyttes mot situasjoner som det ut fra alder og utvikling kunne mestret selv (Smith, Flannery-Schroeder, Gorman & Cook, 2014).
Det er enighet om at enkelte typer atferd og angst hos foreldre bidrar til utvikling og opprettholdelse av angst hos barn. Overdreven foreldrekontroll (f.eks. overbeskyttelse, overinvolvering og invadering) har sterk sammenheng med barns angst (Wei & Kendall, 2014). Spesielt vektlegges foreldreatferd som forsterker barnets unngåelse, og som lar barnets angst styre familien. Men også for lite kontroll kan skape utrygghet og angst hos barn. Foreldreatferd preget av lite varme, avvisning, kritikk, kon-flikter i familien og utrygg eller desorganisert tilknytningsstil, har også vist sammenheng med angst hos barn (Aydin, 2014; Crawford & Manassis, 2001; Lebowitz et al. , 2014; Negreiros & Miller, 2014; Smith et al. , 2014; Wei, Cummings, Villabø & Kendall, 2014). Engstelig, overkontrollert og kritisk foreldreatferd har i tillegg vist seg å predikere dårligere behandlingsresultat for barn med angst (Crawford & Manassis, 2001; Lebowitz et al. , 2014).
Foreldreinvolvering gir mulighet til å fokusere direkte på disse faktorene, og dermed adressere potensielle hindringer i behandlingen (Manassis et al. , 2014; Negreiros & Miller, 2014; Storch, 2014). Ut fra dette ville det være naturlig å behandle barns angst i et familieperspektiv, der involvering av foreldrene er et viktig element.
ER FORELDREINVOLVERING HENSIKTSMESSIG?
Foreldreperspektivet har til tross for dette ikke stått så sterkt i behandling av angstlidelser (Thulin et al. , 2014). Den tilgjengelige forskningen har heller ikke entydig støttet opp om fokus på foreldrearbeid. Studier som sammenligner barnefokusert og foreldreinvolvert kognitiv terapi, har vist varierende resultater, med overvekt av studier som finner at foreldreinvolvering ikke gir bedre behandlingseffekt (Taboas, McKay, Whiteside, & Storch, 2015; Thulin, Svirsky, Serlachius, Andersson & Öst, 2014; Wei & Kendall, 2014). En mulig forklaring er at en individuell tilnærming gir tilstrekkelig effektiv behandling, og at involvering av foreldrene derfor ikke gir vesentlig bedre utbytte (Thulin et al. , 2014). En svakhet ved forskningen er imidlertid at det er stor variasjonen i hva slags foreldreinvolvering som er undersøkt (Breinholst, Esbjørn, Reinholdt-Dunne & Stallard, 2012; Manassis et al. , 2014). En annen forklaring kan derfor være at enkelte typer foreldreinvolvering gir bedre effekt enn andre.
Eksponering ses som et nøkkelelement i behandling av angst. Enkelte mener at manglende tilleggseffekt ved å involvere foreldrene kan forklares med at foreldrearbeidet har gått på bekostning av eksponering (Storch, 2014; Thulin et al. , 2014). Det argumenteres for at opplæring av foreldre til å trene og veilede sine barn i eksponering vil gi bedre utbytte av behandlingen. Når terapeuten overfører kunnskaper og ferdigheter til foreldrene, kan de føre dette videre i sin daglige samhandling med barnet, og oppmuntre til, belønne og forsterke mestrende atferd (Smith et al. , 2014; Storch, 2014).
STØDIGE STEG Vår BUP har d
