Forskerforum
03.10.2023
Marit Kolby betaler gjerne prisen for å konfrontere «de ortodokse» i ernæringsfeltet.
Ernæringsbiolog Marit Kolby1 har skrevet en bestselgende bok om mat. Hun dukker til stadighet opp i aviser, kringkasting og podkaster. Og hun har irritert fagfeller ved å så tvil om de nye nordiske kostholdsrådene og utfordre konsensusen i ernæringsfaget.
- Hva er det som plager deg med konsensusen i ernæringsfaget? - En tilnærming som kalles nutrisjonisme, som tilsier at «[M]aten er et transportmiddel for næringsstoffer.» Dette kan spores helt tilbake til ernæringsfagets opprinnelse, da det handlet om å løse problemet med mangelsykdommer knyttet til fattigdom, eller skjørbuk i sjøfarten. Løsningen var å identifisere vitaminene og mineralene og maten som inneholdt dem. Først løste man problemet ved å tilby riktig mat. Men senere, da vi fikk bedre organisk kjemi, kunne vi også isolere og syntetisere næringsstoffer i laben og gi dem som tilskudd. Det var et veldig viktig punkt i vitenskapen, for der mistet vi selve maten. - Hva betyr det for oss i dag?
- I dag er den klassiske typen mangelsykdommer i stor grad erstattet av problemer knyttet til overflod. Men ernæringsvitenskapen bruker den samme tilnærmingen: Finn næringsstoffet, finn ut hvordan det virker - og juster mengden. Men så er det kanskje ikke så enkelt som at problemet er for eksempel fett. Da leter man videre: Er det mettet fett da? Nei vel? Men da må det være undergrupper av mettet fett. Og så graver man seg mer og mer ned. I stedet for å se på maten som et hele.
Kolby forklarer sitt eget mat-syn med sin tverrfaglige bakgrunn: Før hun studerte ernæring på Universitet i Oslo (UiO), tok hun nemlig en bachelor i matvitenskap ved Norges miljø- og biovitenskapelige universitet (NMbU).
- Det var forskjellige verdener. Ernæringsmiljøet på UiO sentrerer seg rundt mennesket. NMbU har mer grunnleggende naturvitenskap, kjemi, biologi, økologiske prinsipper og evolusjonsbiologi. Jeg hadde mye om prosessering i næringsmiddelteknologi, og mikrobiologi gikk rett hjem hos meg, så jeg fortsatte å følge forskningen på prosessering og tarmflora. De to feltene er koblet sammen: Prosesseringen påvirker tarmfloraen, som igjen påvirker helsa vår. Men jeg så at dette ikke var tema i det hele tatt i ernæringsvitenskapen. Da skjønte jeg at det var veldig store hull i forståelsen av maten vår og hvordan den påvirker oss.
- Har du et eksempel? - Hvert år legger Helsedirektoratet fram en rapport om «Utviklingen i norsk kosthold». Der presenteres kostholdet som næringsstoffer: fett, sukker, salt, proteiner og karbohydrater. Hvordan er utviklingen i fettinntaket - går kurven opp eller ned? Og matvaregrupper: Hvor mye meieriprodukter og hvor mye fisk spiser vi? Men hva er fisk? Er det filet, eller er det disse friterte, fylte greiene? Det trenger vi å snakke om. - Husker du første gang du skjønte at det kunne være en kontroversiell posisjon?
- Jeg var invitert til et dagsseminar på Stortinget om norsk matprodu
Gå til mediet- Hva er det som plager deg med konsensusen i ernæringsfaget? - En tilnærming som kalles nutrisjonisme, som tilsier at «[M]aten er et transportmiddel for næringsstoffer.» Dette kan spores helt tilbake til ernæringsfagets opprinnelse, da det handlet om å løse problemet med mangelsykdommer knyttet til fattigdom, eller skjørbuk i sjøfarten. Løsningen var å identifisere vitaminene og mineralene og maten som inneholdt dem. Først løste man problemet ved å tilby riktig mat. Men senere, da vi fikk bedre organisk kjemi, kunne vi også isolere og syntetisere næringsstoffer i laben og gi dem som tilskudd. Det var et veldig viktig punkt i vitenskapen, for der mistet vi selve maten. - Hva betyr det for oss i dag?
- I dag er den klassiske typen mangelsykdommer i stor grad erstattet av problemer knyttet til overflod. Men ernæringsvitenskapen bruker den samme tilnærmingen: Finn næringsstoffet, finn ut hvordan det virker - og juster mengden. Men så er det kanskje ikke så enkelt som at problemet er for eksempel fett. Da leter man videre: Er det mettet fett da? Nei vel? Men da må det være undergrupper av mettet fett. Og så graver man seg mer og mer ned. I stedet for å se på maten som et hele.
Kolby forklarer sitt eget mat-syn med sin tverrfaglige bakgrunn: Før hun studerte ernæring på Universitet i Oslo (UiO), tok hun nemlig en bachelor i matvitenskap ved Norges miljø- og biovitenskapelige universitet (NMbU).
- Det var forskjellige verdener. Ernæringsmiljøet på UiO sentrerer seg rundt mennesket. NMbU har mer grunnleggende naturvitenskap, kjemi, biologi, økologiske prinsipper og evolusjonsbiologi. Jeg hadde mye om prosessering i næringsmiddelteknologi, og mikrobiologi gikk rett hjem hos meg, så jeg fortsatte å følge forskningen på prosessering og tarmflora. De to feltene er koblet sammen: Prosesseringen påvirker tarmfloraen, som igjen påvirker helsa vår. Men jeg så at dette ikke var tema i det hele tatt i ernæringsvitenskapen. Da skjønte jeg at det var veldig store hull i forståelsen av maten vår og hvordan den påvirker oss.
- Har du et eksempel? - Hvert år legger Helsedirektoratet fram en rapport om «Utviklingen i norsk kosthold». Der presenteres kostholdet som næringsstoffer: fett, sukker, salt, proteiner og karbohydrater. Hvordan er utviklingen i fettinntaket - går kurven opp eller ned? Og matvaregrupper: Hvor mye meieriprodukter og hvor mye fisk spiser vi? Men hva er fisk? Er det filet, eller er det disse friterte, fylte greiene? Det trenger vi å snakke om. - Husker du første gang du skjønte at det kunne være en kontroversiell posisjon?
- Jeg var invitert til et dagsseminar på Stortinget om norsk matprodu
