Klima- og miljødepartementet (KLD) vedtok den 20. desember 2016 å oppheve to vedtak fra rovviltnemndene i ulvesonen om lisensjakt på inntil 32 ulver, herunder 8 utenfor ulvesonen. Begrunnelsen er oppsummert slik:
«… skadeomfang og skadepotensial for samtlige revirer er svært begrenset, samt at det foreligger andre tilfredsstillende løsninger enn lisensfelling. Saken har vært forelagt Lovavdelingen i Justis- og beredskapsdepartementet, som uttaler at saken ikke gir grunnlag for å konstatere at vilkårene for felling av ulv er oppfylt …».
Vedtaket har tent en uvanlig sterk debatt i mediene og bidratt til polarisering av synet på ulv i norsk fauna. Problemet med denne debatten er at hovedspørsmålet, nemlig om det er rettslig grunnlag for lisensjakt på ulv, i stor grad er drøftet på «følelsesnivå» i stedet for å søke svar på om vilkårene for jakt er oppfylt eller ikke. Debatten på NRK1 den 5. januar er et eksempel på dette. Statsråd Helgesen fikk anledning til å forklare hvorfor han mente vedtaket er rettslig riktig, men som eneste jurist ble han stående uimotsagt og fikk dermed en slags definisjonsmakt over sannheten.
Jeg skal i det følgende peke på de rettslige utgangspunktene for lisensjakt og sammenholde disse med de vurderinger som er gjort og særlig ikke gjort i KLDs vedtak. Det er ikke plass til noen inngående analyse her, men kronikken bygger på en slik analyse.
Etter naturmangfoldloven § 18 må tre vilkår være oppfylt før lisensjakt kan skje. Vilkårene er Norges gjennomføring av Bern-konvensjonens artikkel 9 og skal tolkes i samsvar med denne.
Det første vilkåret for lisensjakt er at jakten ikke må true bestandens overlevelse. Her er det viktig å ha klart for seg at bestanden er den samlede «sør-skandinaviske» ulvebestanden på 41 familiegrupper og 430 individer. Kravet om overlevelse er derfor ikke isolert til den «norske» delen av bestanden. Det er den sør-skandinaviske bestanden som er beskyttet av Bern-konvensjonen og naturmangfoldloven.
Det bestandsmål som er vedtatt av Stortingets flertall bestemmer hvilken andel av bestanden Norge skal ta ansvar for. Dette bestandsmålet, som er 4 - 6 årlige ynglinger, må selvsagt oppfylles. Imidlertid får man det inntrykk når man leser KLDs vurdering, at bestandens overlevelse kun knyttes til antallet norske ynglinger. Det er feil. Riktignok har KLD nevnt den sør-skandinaviske bestanden i forutsetningene, men altså ikke i den vurdering som har
