Forskerne Jon Hippe i Fafo og Anne Skevik Grødem i Institutt for samfunnsforskning har analysert de underliggende politiske prosessene som lå til grunn for pensjonsreformen. Deres samtaler med en rekke sentrale aktører da prosessen mot denne overskyggende reformen kom i gang, tegner et til tider humørfylt bilde av tautrekkingen bak kulissene. De viser at pensjonsdebatten var en kinkig nøtt for 20 år siden.
Forskerne har sett på hendelsene som en del av evalueringen av hele pensjonsreformen. Oppdraget er gjennomført for Norges Forskningsråd. Grødem og Hippe gjennomførte i alt 14 intervjuer med 18 informanter i perioden november 2015 til oktober 2016. De intervjuet de tidligere statsministrene Jens Stoltenberg og Kjell Magne Bondevik, tidligere finansministre Karl-Eirik Schjødt-Pedersen og Sigbjørn Johnsen, tidligere arbeids- og inkluderingsminister Bjarne Håkon Hansen, tidligere LO-ledere Gerd-Liv Valla og Roar Flåthen, samt flere ansatte i aktuelle departementer, fagorganisasjoner og arbeidsgiver- organisasjoner og uavhengige eksperter.
Ungdommen melder seg på i pensjonsdebatten
Reformen er gjennomført, men slår ulikt ut
Stoltenberg ruver
En fremtredende skikkelse i denne historien er uten tvil Jens Stoltenberg, som var statsminister både i den korte tiden like etter årtusenskiftet og i åtte år fra 2005 til 2013. Samfunnsøkonomen Stoltenberg var meget opptatt av å få plass en bærekraftig pensjonsordning. Det innebar at pensjonssystemet både skulle kunne finansieres av fremtidens unge yrkesutøvere, og ordningene måtte ta økonomisk høyde for at pensjonsalderen ble stadig lengre fordi levealderen øker fra år til år.
LO eide AFP
Forskerne tegner et bilde av uroen og til dels misnøyen med tidligpensjoneringene, som ble oppmuntret fra slutten av 1980-årene og fremover mot årtusenskiftet.
Den gang oppsto den daværende AFP-ordningen. Arbeidstakerne, og først og fremst LO, fikk langt på vei eierskap til AFP-ordningen. Samtidig var misnøyen voksende i sentrale miljøer i blant annet Finansdepartementet over at AFP bidro til at folk pensjonerte seg for tidlig. Også Organisasjonen for samarbeid og utvikling (OECD) samt EU advarte mot dyre pensjonsordninger i Norge og pekte på behovet for reformer i norsk økonomi.
Fastlåst strid
Olsen-utvalget ble oppnevnt i 1997, men bidro til at motsetningene om framtidens pensjonssystem kom for dagen. Arbeidstakernes representanter i utvalget reagerte skarpt på at deler av utvalget underveis begynte å diskutere rammene for framtidens pensjonsordning. Det endte med at arbeidstakernes representanter forlot utvalget. Det ble deretter en ganske fastlåst situasjon på arbeidstakersiden og i Arbeiderpartiet og LO etter at Olsen-utvalget avsluttet sitt arbeid i november 1998 og fram til Stoltenberg 1-regjeringens oppnevnelse av Pensjonskommisjonen i januar 2001.
Hva skjedde?
Forskerne har forsøkt å kartlegge hva som egentlig skjedde i arbeiderbevegelsen og i Arbeiderpartiet forut for denne viktige kommisjonens inntreden på arenaen.
De framholder at kontakten var tett i Stoltenberg 1-regjeringen mellom daværende finansminister Schjødt-Pedersen og statsminister Stoltenberg. «Det var ikke dører», som en informant uttrykte det.
Den tilsynelatende stillestående konflikten - der arbeidstakernes representanter viste motstand mot å rokke ved selve pensjonssystemet i Norge - ble dermed avløst av en kommisjon som faktisk skulle se på pensjonsordningene med blanke ark.
Ingen husket
Forskerne snakket med sentrale aktører fra den gang. - Det var slående at ingen husket noe særlig av dette i intervjuene, sier Grødem. Sentrale folk i Arbeiderpartiet mente at de ikke var en del av pensjonsdebatten internt. Men aktørene som forskerne snakket med, var så sentrale at det ville være rart om de ikke var koblet inn. Forskerne trekker også tyngdefordelingen innad i Stoltenbergs første regjering inn for å forklare resultatene som kom senere, i form av Pensjonskommisjonen.
I Stoltenbergs første regjering var Guri Ingebrigtsen sosialminister. Hun hadde «begrenset erfaring», som forskerne uttrykker det. Det bidro trolig til at den innledende og viktige fasen av pensjonsarbeidet ble preget vel så mye av makroøkonomi som av sosialpolitikk. Pensjonskommisjonen kunne dermed få et tydelig stempel fra Finansdepartementet. Partiene på Stortinget var representert, i likhet med fagfolk fra departementenes verden, men partene i arbeidslivet glimret med sitt fravær i kommisjonen.
Kald skulder
Verken LO eller opposisjonen på Stortinget var særlig begeistret for Pensjonskommisjonen den gang. De viste til at flere utvalg opp gjennom 90-tallet hadde sett på ulike sider ved pensjonssystemet.
En av Arbeiderpartiets nestorer, Karl Eirik Schjøtt-Pedersen, måtte bidra til å skape klarhet i hvordan Pensjonskommisjonen ble til. Finanspolitikeren som senere ble mangeårig minister og sjef for Statsministerens kontor under Stoltenberg lettet på sløret. -Nei, dette var Finansdepartementet sitt initiativ, sa Schjøtt-Pedersen. Ap-politikeren utdypet: Man kunne ikke forvente at arbeidet med pensjonssystemet skulle komme på initiativ nedenfra, mente Schjøtt-Pedersen. -Vanligvis kommer den typen reformer, som jo ikke er en velferdsreform men en økonomireform, de kommer jo normalt ovenfra. Man ser at man er nødt til å gjøre noe, sa Schjøtt-Pedersen til forskerne.
Og senere - når Stoltenbergs flertallsregjering tar fatt i 2005 - skjer mye rundt pensjonspolitikken gjennom møtevirksomhet i Arbeidsdepartementet, der Bjarne Håkon Hanssen er statsråd.
Møterom 3
- Det er to typer møter som skjer. Det ene er arbeidsmøter i AID (departementet). Der sitter jeg, statssekretær og folka i pensjonsavdelingen. Og LO. Og LO her nå, det er Stein, Thor Arne, Roar, og mye Gerd Liv. Så da sitter vi nedi der og ser på modeller og diskuterer fram og tilbake og hit og dit, forteller Hanssen. - Og så har du også møter i et pensjonsutvalg i regjeringa. Der har du Jens, med statssekretærer fra Sp. Og SV. Så vi holder nå på da, fram og tilbake med de to der, og til slutt blir det nå med Åslaug og Kristin, altså den klassiske på møterom 3. Og jeg husker ikke, men jeg tror Åslaug og Kristin til slutt innser at - Jens kommer aldri til å gi seg på dette her. Nå må vi bare altså, det blir ikke som vi vil, sier Hanssen i intervjuet med forskerne fra januar 2016.
Stolte på Kristin, ikke SV
Også Stoltenberg selv fortalte om prosessen mot forslaget om en pensjonsreform, blant annet hvordan de tette kontaktene med LO-leder Gerd-Liv Valla påvirket ham. - Hun lærte meg at vi ikke kunne bære en reform som ikke hadde en klar sosial profil. () Så fra å være en innsparingsreform, så ble det i mitt hode mellom 2001 og 2005 mye mer en rettferdighetsreform, en arbeidsreform, og en innsparingsreform, har Stoltenberg forklart. Han har også sagt om prosessen da de innledende fasene av diskusjonen om en reform ble erstattet av den konkrete saksbehandlingen: - Så den reelle saksbehandlingen skjedde med embetsverket i AID, med LOs folk, og de hadde etter hvert ganske mange folk Men ikke Finans! Og det er egentlig helt oppsiktsvekkende at Finansdepartementet ikke var med i den prosessen. Men det var fordi at der satt Kristin Halvorsen, og selv om jeg hadde tillit til Kristin Halvorsen, så hadde jeg ikke tillit til SV, sa Stoltenberg i et intervju med forskerne i april 2016.
Fryktet lekkasjer
Mistilliten hos Stoltenberg bunnet i at han ikke stolte på at Finansdepartementet, med en rekke statssekretærer fra SV, kom til å holde tett.
Det ble oppfattet som avgjørende at detaljene fra prosessen ikke lekket til offentligheten underveis, slik at aktørene ble nødt til å flagge standpunktene sine offentlig mens forhandlingene pågikk. En lekkasje ville kunne føre til at posisjonene låste seg, altså at det gikk prestisje i ting, og at ingen ville kunne gi noe i forhandlingene uten å tape ansikt, påpeker samfunnsforskerne.
Samfunnsforskere har også tidligere gjort fremstøt for å belyse prosessene som foregikk rundt pensjonsreformen. Og Grødems kollega i Institutt for samfunnsforskning, Axel West Pedersen, ga en vurdering da han for noen år siden skulle beskrive bakgrunnen for forskningsprosjektet «It Happened Here», om prosessen fra 2001 til 2011, da pensjonsreformen trådte i kraft.
For generøst
- Både Jens Stoltenberg og andre politikere så likevel på slutten av 1990-tallet at også det norske pensjonssystemet var for generøst. At det risikerte å ikke bli bærekraftig, når befolkningen blir stadig eldre. De økonomiske realitetene, som har rammet så mange andre land, vil før eller senere også innhente Norge, sa West Pedersen. Selv om politikerne ikke kunne vise det norske folket at det var noe dramatisk behov for pensjonskutt slik som i andre land, klarte de likevel å gjennomføre en pensjonsreform som var bredere forankret i folket enn hva for eksempel den svenske pensjonsreformen var, ifølge forskeren. - Politisk var dette intet mindre enn et mirakel, sa han.
West Pedersen har også påpekt at Stoltenbergs flertallsregjering fikk partene i privat sektor med på å omgjøre AFP-ordningen til en slags supplerende tjenestepensjonsordning bare noen få måneder før finanskrisen rystet verden i 2008. Samtidig blir dette en ordning som respekterer et av de sentrale prinsippene i pensjonsreformen: At den enkelte arbeidstaker selv skal betale for sitt valg av avgangstidspunkt. - Hadde finanskrisen kommet noen måneder tidligere, ville kanskje ikke Stoltenberg-regjeringen ha greid å få de privatansattes fagforeninger med på dette. Da ville krisen ha gjort dem mye mer utrygge på framtiden, sier West Pedersen.
