Vi trenger alle noen å lene oss mot, noen som er der for å støtte når hverdagen oppleves i oppoverbakke, når utfordringene blir for store til å møte dem alene.
Å være i samme båt, og å bli møtt og forstått med bakgrunn i egenbaserte erfaringer, danner grunnlaget for det som i internasjonal litteratur ofte betegnes som likemannsstøtte (peer support), en virksomhet med lange tradisjoner, ikke minst i funksjonshemmedes organisasjoner, i Norge så vel som i andre land. Her til lands fikk likemannsstøtten en skarpere profil og ble mer systematisk organisert etter at regjeringens første handlingsplan for funksjonshemmede (1990-1993) førte til et eget likemannstilskudd på statsbudsjettet i 1990l). Den organiserte likemannsstøtten betegnes i Norge som likemannsarbeid.
Artikkelen vil gi svar på følgende spørsmål: Hva er likemannsarbeidets sentrale prinsipper? Hva er likemannsarbeidets utforminger, og hvilken betydning kan likemannsarbeidet ha? Avslutningsvis vil artikkelen også ta opp likemannsarbeidets utfordringer.
Funksjonshemmedes organisasjoner: Et mangfold
Funksjonshemmedes organisasjoner utgjør et ulendt foreningslandskap, med markante forskjeller hva gjelder historie, status i samfunnet, medlemsstørrelse og økonomi. De representerer en tradisjonsrik og bredt sammensatt organisasjonsflora. Det har vært en sterk vekst i antall organisasjoner etter at myndighetene etablerte et eget driftstilskudd for funksjonshemmedes organisasjoner i 1982 og et likemannstilskudd i 1990 (Prytz og Olsen 2007). Organisasjonene som er dannet de siste tiåra er i det alt vesentlige små og diagnoserelaterte, med fokus på behandling og medisinske tilbud. Det brede sosialpolitiske engasjementet finner en hovedsakelig i de eldre organisasjonene som har en infrastruktur som gjør det mulig med en politisk beredskap. Likemannsarbeidet på den andre siden har blitt en sentral organisasjonsaktivitet i så vel små som store organisasjoner (Prytz og Olsen 2007).
Likemannsarbeidet: prinsipper og betingelser
At det oppleves som støtte og trøst å møte andre i samme båt, synes å være et universelt fenomen, og prinsippene bak like hjelper like har historiske røtter tilbake til sosiale støttegrupper slik de tok form under frimurernes organisasjonsoppbygging på 1500-tallet (Barak, Boniel-Nissim og Suler 2008). I Norge kan prinsippene bak det formaliserte likemannsarbeidet spores tilbake til betydningen av det sosiale fellesskapet som mange funksjonshemmede opplevde på spesialskolene, og som på slutten av 1800-tallet og først på 1900-tallet ga støtet til etableringen av de første organisasjonene av de funksjonshemmede selv.
Det uformelle sosiale fellesskapet har fortsatt stor betydnig. Å komme sammen i ulike aktiviteter, det være seg medlemsmøter, turer eller styrearbeid, representerer et støttende samhold som er viktig for svært mange. Disse aktiviteter vil normalt ikke utløse likemannsmidler; de defineres inn under ordinær organisasjonsvirksomhet og skal dekkes av organisasjonenes driftsmidler.
Hva som kunne utløse likemannsmidler opplevdes uklart de første åra, og mange organisasjoner mente det var vanskelig å trekke opp grensene mellom ordinært organisasjonsarbeid og likemannsarbeid. Sosialdepartementet ga derfor i 1994 ut en veileder som definerte det organiserte likemannsarbeidet på denne måten:
Likemannsarbeid er en samhandling mellom mennesker som opplever å være i samme båt, eller noenlunde i samme livssituasjon, og hvor selve samhandlingen har som mål å være en hjelp, støtte eller veiledning partene i mellom Det bærende prinsippet i likemannsarbeidet er at det bygger på en aktiv og målrettet bruk av egenbasert erfaring. Én av dem som inngår i samhandlingen har en lengre og mer bearbeidet erfaring enn de øvrige. Denne personen blir gjerne kalt likemann. (Olsen og Rossholt 1994ll)).
Reviderte versjoner av veilederen har holdt fast på denne forståeen. Det har også vært en forståelse både fra departementet og fra organisasjonene at likemennene skal få en skolering hvor de blir kjent med viktige sider ved organisasjonens likemannsarbeid og viktige krav til det å være en god likemann.
Det organiserte likemannsarbeidet kommer til uttrykk enten som en-til-en relasjon eller i grupper, ansikt til ansikt, eller på avstand via telefon eller internett. Besøkstjenester i behandlingsinstitusjoner eller i hjemmet, telefontjenester og ulike former for likemannssamlinger er eksempler på sentrale likemannstilbud. Med dagens elektroniske muligheter har også internett blitt en sentral arena.
I enkelte organisasjoner inkluderes selvhjelpsgrupper som en del av likemannstilbudet, i de fleste tilfeller uten noen grunnleggende diskusjoner om hva som er eventuelle forskjeller mellom selvhjelpsgrupper og det organiserte likemannsarbeidet. Enkelte - både innenfor og utenfor funksjonshemmedes organisasjoner - vil nok hevde at selvhjelpsprinsippet ikke ivaretas i likemannsarbeidet fordi man i det sistnevnte baserer seg på at minst én av deltakerne skal ha en lengre og mer bearbeidet erfaring (likemannen). En sentral forskjell mellom selvhjelpsgrupper og dagens likemannsarbeid er tidsfaktoren. Mens selvhjelpsgrupper normalt vil gå over tid, vil det aller meste av det som tilbys av likemannsarbeid være her-og-nå-tilbud, og ytterst sjelden et tilbud som strekker seg over flere møter, hva enten det er tale om et likemannsarbeid en-til-en eller i grupper og samlinger.
Mens en i litteraturen om selvhjelpsgrupper eller støttegrupper framhever myndiggjøring eller empowerment som en antatt eller ønsket gevinst (Stang og Mittelmark 2008, Barak, Boniel-Nissim og Suler 2008), vil en innenfor det vanlige likemannsarbeidet (besøkstjenester, telefontjenester og samlinger) i kun beskjeden grad operere med disse begrepene.
Likemannsstøtte: et internasjonalt fenomen
Funksjonshemmedes organisasjoner i en rekke land vektlegger medlemmenes egenbaserte erfaring, med ønske om at den skal kunne komme andre til gode. I Danmark og Sverige finner en at frivillige besøkere og frivillige konsulenter som selv har en funksjonsnedsettelse støtter og hjelper andre på en måte som likner det norske likemannsarbeidet, dog uten samme krav til organisering, og uten statlig finansiering.
I engelske og amerikanske organisasjoner er peer support det begrepet som kommer nærmest det vi kaller likemannsarbeid. Det inkluderer «visitor programs», det vil si ulike former for besøkstjenester, «telephone-based peer support» og ulike former for «peer support groups». Det typiske med peer support-aktiviteter både i England og USA, er at dette er tiltak som ofte er direkte knytta opp mot rehabiliteringsinstitusjoner og sykehus. Likemennene som betegnes som peer supporters eller visitors eller groupleaders, avhengig av hva aktiviteten går ut på, vil ofte få sin skolering ved det sykehuset som initierer likemannsstøtten, av det medisinske personalet. Det er ikke nødvendigvis noen kopling mellom behandlingsstedet og de aktuelle organisasjoner av funksjonshemmede, men det er også eksempler på at sykehus i skolering av peer support'ere benytter et opplegg som er utarbeidet av funksjonshemmedes organisasjoner (Reuille 2004).
Artikkelens empiriske grunnlag
Til grunn for denne artikkelen ligger studier av likemannsarbeidet i funksjonshemmedes organisasjoner som forfatteren har deltatt i over en tidsperiode på nærmere tjue år; studier med så vel kvantitative som kvalitative data, med deltakelse av et stort antall organisasjoner. Artikkelen baserer seg på en vurdering av likemannsarbeidet fra 1992/1993 (Olsen 1993), en vurdering foretatt fem år senere (Olsen 1998), og en vurdering i 2009 (Olsen og Strand 2009).
Sistnevnte studie skilte seg ut fra de tidligere vurderings- og kartleggingsarbeidene forfatteren hadde deltatt i ved at den var mindre forskerstyrt og i langt større grad et faglig samarbeid mellom forskerne og et utvalg representanter fra funksjonshemmedes organisasjoner.
Det trekkes også veksler på en bredt anlagt brukerstudie av funksjonshemmedes organisasjoner fra 1993/1994 (Olsen i samarbeid med Langeng 1994), hvor likemannsarbeidet inngikk som en sentral del av studien, og en kartleggingsstudie av funksjonshemmedes organisasjoner fra 2006 (Prytz og Olsen 2007) hvor deler av studien omfattet likemannsarbeidet.
Protokoller fra Fordelingsnemndas tildeling av likemannsmidler for åra 2008 og 2009 er gjennomgått. Disse gir informasjon om hva organisasjonene har oppgitt som sentrale likemannsområder, hvor mye de søker om og hva fordelingsnemnda har sagt ja til. Av protokollene framgår det også om nemnda har hatt merknader til organisasjonens søknad og hva merknadene går ut på.
I tillegg til de nevnte studiene, bygger artikkelen på systematiske oppsummeringer fra arbeidsseminarer, kurs og likemannssamlinger hvor forfatteren har deltatt, og på en gjennomgang av internasjonale studier på feltet de siste ti åra. Samla gir dette en bredt anlagt kunnskap om likemannsfeltet. De ulike metodene og informasjonskanalene som er benyttet, og den lange tidsperioden, har gjort det mulig å følge likemannsa
