Første steg
09.10.2018
I den siste rammeplan for barnehagen er ordet oppdragelse ute. Når oppdragelse forsvinner vil kun læring stå igjen.
Oppdragelsesbegrepet ble fjernet og danningsbegrepet ble lagt til barnehagens formålsparagraf i 2008. Fra da har danning erstattet oppdragelse. Målet med denne artikkelen er å utvide fortellingen om hvordan det kan ha seg at oppdragelsen forsvant fra barnehagen. Vår påstand er at danning som «oppdragelsens arvtaker» må forstås i sammenheng med den pågående forskyvning fra
omsorg og oppdragelse til læring og kompetanse. Det handler ikke bare om begrepsmessige endringer, men om en økende individualisering av vår forståelse for hvordan barn blir en del av samfunn og kultur. I denne artikkelen undersøker vi hvordan læring omtales i de ulike rammeplanene for barnehagen (fra 1995, 2006/2011 og 2017), og får et innhold som fjerner det fra hverdagslivet og oppdragelse.1
ØKENDE INDIVIDUALISERING
Herman Giesecke (1998) har pekt på motsetningen som finnes mellom en økende individualisering og oppdragelsens forbindelse til noe felles med andre. I hans analyse er oppdragelsens rekkevidde på retur, fordi det individuelle krever større plass. Dersom det er riktig vil kanskje den voksne generasjonens forsøk på å føre de unge inn i den sosiale og kulturelle sammenhengen som oppdragelsen foregår i, skje mer indirekte: barna føres inn i kultur og samfunn gjennom et pedagogisk tilrettelagt miljø, og det beskrives som læringsprosesser.
ET NYTT LÆRINGSSPRÅK
I en analyse av vår nære pedagogiskpolitiske idéhistorie beskrives en «lærings- og kompetansepolitisk vending» (Korsgaard m.fl., 2017, s. 360). Den startet med en serie rapporter fra OECD, EU og UNESCO (1993- 1996) der begrepene livslang læring og kompetanse ble innført som nye nøkkelbegreper som skulle gjøre det mulig for utdanningssystemet å møte krav til arbeidskraftens fleksibilitet og omstillingsparathet. Individuell, aktiv selvlæring fremheves.
Et nytt læringsspråk dominerer, særlig i utdanningspolitiske sammenhenger. Det har ogs�
Gå til medietomsorg og oppdragelse til læring og kompetanse. Det handler ikke bare om begrepsmessige endringer, men om en økende individualisering av vår forståelse for hvordan barn blir en del av samfunn og kultur. I denne artikkelen undersøker vi hvordan læring omtales i de ulike rammeplanene for barnehagen (fra 1995, 2006/2011 og 2017), og får et innhold som fjerner det fra hverdagslivet og oppdragelse.1
ØKENDE INDIVIDUALISERING
Herman Giesecke (1998) har pekt på motsetningen som finnes mellom en økende individualisering og oppdragelsens forbindelse til noe felles med andre. I hans analyse er oppdragelsens rekkevidde på retur, fordi det individuelle krever større plass. Dersom det er riktig vil kanskje den voksne generasjonens forsøk på å føre de unge inn i den sosiale og kulturelle sammenhengen som oppdragelsen foregår i, skje mer indirekte: barna føres inn i kultur og samfunn gjennom et pedagogisk tilrettelagt miljø, og det beskrives som læringsprosesser.
ET NYTT LÆRINGSSPRÅK
I en analyse av vår nære pedagogiskpolitiske idéhistorie beskrives en «lærings- og kompetansepolitisk vending» (Korsgaard m.fl., 2017, s. 360). Den startet med en serie rapporter fra OECD, EU og UNESCO (1993- 1996) der begrepene livslang læring og kompetanse ble innført som nye nøkkelbegreper som skulle gjøre det mulig for utdanningssystemet å møte krav til arbeidskraftens fleksibilitet og omstillingsparathet. Individuell, aktiv selvlæring fremheves.
Et nytt læringsspråk dominerer, særlig i utdanningspolitiske sammenhenger. Det har ogs�
