Første steg
03.12.2021
Barn som er innagerende, stille og mer engstelige enn andre barn, kan få angst og depresjon som voksne. Du kan oppdage dem tidlig.
I denne artikkelen vil jeg rette søkelyset mot innagerende atferd i barnehagen og hvordan pedagoger kan oppdage, forstå og møte innagerende atferd. Jeg tar utgangspunkt i Ingrid Lunds bok (2012) som omhandler innagerende atferd i barnehage og skole, samt forskningsp osjektet Tidlig trygg i Trondheim som tar for seg barns psykiske helse allerede fra barnehagealder.
STILLE OG SJENERTE BARN
Stille, tilbaketrukken atferd er et uttrykk som på norsk betegnes som sjenanse. Sjenanse kan, ifølge Lund (2012), betraktes som en naturlig, forsiktig tilbakeholdenhet i nye situasjoner eller et problem som kan utvikle seg til ensomhet, isolasjon og selvforakt. Sjenanse kan ses på som et styresett for tankene, atferden og måten vi forholder oss til omverdenen på. Henderson og Zimbardo (2001) viser til undersøkelser utført det siste tiåret der sjenanse hos barn forbindes med sosial fobi og angst, unnvikende personlighetsforstyrrelse og depresjon. Odgers mfl. (2008) viser til studier der barn som i tidlig alder er mer engstelige og sosialt tilbaketrukket enn andre, oftere vil ha vedvarende vansker som angst og depresjon som voksne.
KAN FÅ ANGST
Ulike studier og forskning viser en klar sammenheng mellom sjenanse og sosial tilbaketrukkenhet, angst, negativ selvfølelse og utenforskap som atferdsuttrykk hos barn. Forskningsprosjektet Tidlig trygg i Trondheim tok for seg en gruppe på 1000 barn som ble undersøkt annethvert år fra de var fire til de var fjorten år. Undersøkelsen var spesielt interessert i å finne hvilke faktorer som gjør at noen barn får psykiske problemer, og hva som gjør at noen barn med vansker får hjelp, mens andre ikke får det. Sju prosent av fireåringene i barnehagen hadde psykiske vansker, ifølge rapporten. Små barn får kun hjelp dersom plagene går utover familie eller fungering i barnehagen. Stille barn som ble sett på som sjenerte og hadde vansker med å uttrykke seg samt vansker som gikk utover læring, ble i større grad oversett og overlatt til seg selv. Kun e
Gå til medietSTILLE OG SJENERTE BARN
Stille, tilbaketrukken atferd er et uttrykk som på norsk betegnes som sjenanse. Sjenanse kan, ifølge Lund (2012), betraktes som en naturlig, forsiktig tilbakeholdenhet i nye situasjoner eller et problem som kan utvikle seg til ensomhet, isolasjon og selvforakt. Sjenanse kan ses på som et styresett for tankene, atferden og måten vi forholder oss til omverdenen på. Henderson og Zimbardo (2001) viser til undersøkelser utført det siste tiåret der sjenanse hos barn forbindes med sosial fobi og angst, unnvikende personlighetsforstyrrelse og depresjon. Odgers mfl. (2008) viser til studier der barn som i tidlig alder er mer engstelige og sosialt tilbaketrukket enn andre, oftere vil ha vedvarende vansker som angst og depresjon som voksne.
KAN FÅ ANGST
Ulike studier og forskning viser en klar sammenheng mellom sjenanse og sosial tilbaketrukkenhet, angst, negativ selvfølelse og utenforskap som atferdsuttrykk hos barn. Forskningsprosjektet Tidlig trygg i Trondheim tok for seg en gruppe på 1000 barn som ble undersøkt annethvert år fra de var fire til de var fjorten år. Undersøkelsen var spesielt interessert i å finne hvilke faktorer som gjør at noen barn får psykiske problemer, og hva som gjør at noen barn med vansker får hjelp, mens andre ikke får det. Sju prosent av fireåringene i barnehagen hadde psykiske vansker, ifølge rapporten. Små barn får kun hjelp dersom plagene går utover familie eller fungering i barnehagen. Stille barn som ble sett på som sjenerte og hadde vansker med å uttrykke seg samt vansker som gikk utover læring, ble i større grad oversett og overlatt til seg selv. Kun e
