Første steg
09.10.2018
De yngste barnas spontane samværsformer som dansing, dunking og roping er barnas viktigste sosiale læringsarena. Barnehageansattes ønske om ro, orden og pedagogisk fremdrift kan fort legge lokk på dette.
Barnehage som institusjon har noen særlige kjennetegn som gir det sosiale livet mellom barna helt bestemte forutsetninger. I denne artikkelen vil jeg drøfte disse forutsetningene nærmere med bakgrunn i mitt doktorgradsprosjekt (Nome, 2017).
DE YNGSTE BARNAS SOSIALE SAMSPILL
Våren 2014 gjennomførte jeg et feltarbeid i to ulike småbarnsavdelinger. Utgangspunktet var å undersøke relasjonskvaliteter mellom barna, og mellom barna og de voksne for å forstå hva slags forutsetninger som bør ligge til grunn for å etablere gode, trygge og inkluderende barnegrupper. Prosjektet endte opp med å bli en utforskning av de yngste barnas nonverbale sosiale handlingsrepertoar. Det innebar å få øye på hvordan barna prøvde ut, etablerte og holdt ved like sosialt samspill ved hjelp av kropp og bevegelse, lyder og rytmer i lek og hverdagssituasjoner.
Men jeg så fort at krav om å holde kroppen stille, bruke innestemme, holde lekene på faste plasser og lytte til voksenformidling i samlingsstund i en del tilfeller kunne stå i veien for barnas spontane, ofte støyende samværsformer. Dette fikk meg til å vende blikket mot institusjonens betingelser for sosiale forbindelser mellom de yngste, og for hvilke forventninger barna ble møtt med når de skulle opptre som sosiale aktører.
HVORDAN KONSTRUERES BARNDOM?
Grunnlaget for min forståelse for barn som sosiale aktører, er at barndom må anses som en sosial konstruksjon. Det vil si at å være barn ikke er en statisk størrelse, men at forventningene til den gode barndommen vil variere over tid og mellom ulike kulturer og sosiale og kulturelle kontekster.
Den svenske etnografen Billy Ehn beskriver det slik1: «det vi ikke må glemme er at barn ikke er på et bestemt vis. [...] I mangt og meget er det de voksnes syn på barndommen som gjør barna til det de er. Stereotypier om barn får gjerne formen av symbolsk inversjon, det vil si de voksne definerer seg selv indirekte gjennom å kar
Gå til medietDE YNGSTE BARNAS SOSIALE SAMSPILL
Våren 2014 gjennomførte jeg et feltarbeid i to ulike småbarnsavdelinger. Utgangspunktet var å undersøke relasjonskvaliteter mellom barna, og mellom barna og de voksne for å forstå hva slags forutsetninger som bør ligge til grunn for å etablere gode, trygge og inkluderende barnegrupper. Prosjektet endte opp med å bli en utforskning av de yngste barnas nonverbale sosiale handlingsrepertoar. Det innebar å få øye på hvordan barna prøvde ut, etablerte og holdt ved like sosialt samspill ved hjelp av kropp og bevegelse, lyder og rytmer i lek og hverdagssituasjoner.
Men jeg så fort at krav om å holde kroppen stille, bruke innestemme, holde lekene på faste plasser og lytte til voksenformidling i samlingsstund i en del tilfeller kunne stå i veien for barnas spontane, ofte støyende samværsformer. Dette fikk meg til å vende blikket mot institusjonens betingelser for sosiale forbindelser mellom de yngste, og for hvilke forventninger barna ble møtt med når de skulle opptre som sosiale aktører.
HVORDAN KONSTRUERES BARNDOM?
Grunnlaget for min forståelse for barn som sosiale aktører, er at barndom må anses som en sosial konstruksjon. Det vil si at å være barn ikke er en statisk størrelse, men at forventningene til den gode barndommen vil variere over tid og mellom ulike kulturer og sosiale og kulturelle kontekster.
Den svenske etnografen Billy Ehn beskriver det slik1: «det vi ikke må glemme er at barn ikke er på et bestemt vis. [...] I mangt og meget er det de voksnes syn på barndommen som gjør barna til det de er. Stereotypier om barn får gjerne formen av symbolsk inversjon, det vil si de voksne definerer seg selv indirekte gjennom å kar
