Forskerforum
26.02.2024
Instituttbestyreren var en trivelig kar i de gode gamle dager. En som støttet medarbeiderne når det trengtes, og fordelte det som var av midler, rettferdig og klokt. Som en trygg far i huset.
Glemt er kontordamene (som de het den gangen) daglig gråtende under presset fra en tyrannisk bestyrer. Glemt er bestyreren som hadde en ladd revolver i skrivebordsskuffen og mente seg forfulgt av både CIA og KGB - samtidig. Bestyrerne var ansatt på livstid, og de satt trygt. Rett nok: Det endte med avskjedssak i tilfellet med revolveren. Men det var ikke bestyreren som fikk avskjed. Den som fikk sparken, var laboranten som sa fra om det. (Og ja: Historien er sann!) Så fikk vi valgte bestyrere. Kollegene var alltid skeptiske til ansatte bestyrere (og de var den gang ikke professorenes overordnede heller). Når én mann - og en sjelden gang en kvinne - bestemmer alene; er ikke det oppskriften på korrupsjon?
Gå til mediet
