Fra å være en soleklar bærebjelke i samfunnsbyggingen, fremtrer den i dag som delvis handlingslammet nasjonal leverandør av tjenester som er i ferd med å gå ut på dato. Naturligvis har renomme noe med de implisertes lønnsnivå å bestille, med ulike internasjonale kunnskapsrangeringer å gjøre.
Men svikten går dypere, tidligere hadde skolen noe å si for fellesskapet. Den stod som garantist for framtids vekst og muligheters virkeliggjørelse. Går man 130 år tilbake, finner man et praktfullt symbol for den nye tid i Werenskiolds En bondebegravelse - ved graven, i prestens fravær - den unge seminaristen, klokkeren, venstremannen. I dagens samfunn er læreren i alle sammenhenger fraværende, som fyrtårn, som verdibærer. Naturligvis som alle oss andre i et mediakvalt fellesskap.
Jeg tror det fremdeles i festtalenes rus nevnes at skolens primære mål er å forme unge til gagns mennesker. Men
