TEKST OG FOTO: SIGVE REISO, SKOGEIER OG ØKOLOG I BIOFOKUS
Døde sølvfargede furutrær, eller såkalte «kelo-elementer», er svært viktige nøkkelelementer for biologisk mangfold. En rekke skoglevende arter av lav, sopp og insekter er sterkt knyttet til disse elementene, og de er avhengig av at vi legger til rette for ivaretagelse og kontinuerlig påfyll av dem i skoglandskapet.
SKOGENS SØLV
Furu er utbredt i hele landet og har i hundrevis av år vært ettertraktet til blant annet bygningsmaterialer, ved, tjære- og trekullproduksjon. Et furutre kan bli opptil 800 år her i landet. Etter trærne er døde kan de bli ståendei enda noen hundre år som sølvgrå, barkløse stammer, før de omsider faller og kan bli liggende i flere år-hundrer. Syklusen fra en furu spirer til den igjen har blitt til jord kan dermed ta over tusen år. For å sette dette i et historisk perspektiv, kan altså en art som er avhengig av godt nedbrutt, død ved av furu, i dag være avhengig av trær som spirte tilbake i viking tiden. Denne lange omløpstiden, kombinert med hard historisk utnyttelse, gjør at gammel furuskog med død ved i dag er sjeldent i hele Skandinavia og nærmest borte fra skogene videre sørover i Europa. Her i landet treffer man oftest på rester av gamle kelo-elementer på impediment, i myrkanter, eller i bratt og utilgjengelig terreng der hogstpåvirkningen historisk har vært begrenset. I landsk
