Handikapnytt
18.02.2021
Mange kjente seg igjen. Andre ble rystet av Handikapnytts artikkel om hvordan frykten for represalier og straff fra tjenesteytere knebler funksjonshemmedes ytringsfrihet.
De setter ord på en svært sårbar situasjon, sier Kjersti Løken Stavrum.
Handikapnytts reportasje om funksjonshemmede som holder munn fordi de er redde for å bli «straffet» av kommunen, gjør et sterkt inntrykk på lederen i ytringsfrihetskommisjonen.
I reportasjen som sto på trykk i fjor høst, kommer det fram at mange funksjonshemmede frykter at kommuner og andre offentlige instanser vil svare med dårligere tjenester og mindre velvilje dersom de fremmer kritikk.
Dette fører til at noen unnlater å fremme formelle klager. Mange kvier seg til og med for å delta i spørreundersøkelser.
Lederen i ytringsfrihetskommisjonen er ikke mest bekymret for ytringsfriheten som en formell rettighet. Den er på plass i lovene og i samfunnet, og den forstår myndighetene godt.
- Det er den reelle ytringsfriheten som utfordres. Alt fra hat og hets i sosiale medier til relasjonene til arbeidsgiveren, og til dette som vi snakker om nå. Den reelle ytringsfriheten er den retten man har til ikke å bli utsatt for represalier fra andre.
Kommisjonen har hatt et innspillsmøte om ytringsfrihet og nedsatt funksjonsevne. Her var det flere som trakk fram det samme som Handikapnytt skrev om i fjor høst: Frykt for represalier knebler funksjonshemmedes ytringsfrihet.
- Budskapet som deltagerne med funksjonsnedsettelser kom med, vil være førende for mye av perspektivet vårt, lover Stavrum.
Hun oppfordrer dem som sitter og fordeler ressurser som er knappe eller attraktive, til å lære seg å gjenkjenne selve ytringsfriheten når en enkeltperson klager eller prøver å få oppmerksomhet om situasjonen sin. - Vi må håpe at debatten fører til at alle klarer å senke skuldrene og ta kritikk som det det er, nemlig et innspill for å forbedre, sier hun.
Hun støtter sterkt opp om poengene som kommisjonsmedlem Adele Matheson Mestad, direktør for Norges institusjon for menneskerettigheter, kom med i Handikapnytt: Trusler mot ytringsfriheten kan handle om direkte sensur og straff, men også om de mer uformelle barrierene som det kan være vanskeligere å få tak på.
- Hvis rettighetene blir tydeligere, blir det lettere slik at kritikk ikke oppfattes som urimelig når den er knyttet til klargjøring av rettigheter og hva man har krav på, sier Kjersti Løken Stavrum.
Lokale politikere kan hjelpe
I mange sammenhenger er stortingsrepresentantene Kari Kjønaas Kjos (Frp) og Karin Andersen (SV) rake politiske motsetninger, men begge har sett at funksjonshemmede ikke tør å kritisere kommunen fordi de er redde for å bli «straffet» med et dårligere tilbud.
- Dette er tøff og vond lesning. Sånne ting er en dokumentasjon på at man skal være forsiktig med å be om hjelp i kommunen. Jeg har fått høre om dette mest fra pårørende. De sier at de er redde, eller de spør meg «tror du jeg vil tape på å protestere på den behandlingen som mine nærmeste får?», forteller Kari Kjønaas Kjos.
Fra i fjor høst er Frp-politikeren tilbake i helse- og omsorgskomiteen på Stortinget, der hun tidligere har sittet som komitéleder i fire år. Hun forteller om henvendelser fra mange som mener det er åpenbart at kommunene ser på dem som veldig brysomme.
- De føler at døren er helt lukket; at det er ingen dialog og ingen forståelse.
Det hun gjerne gjør, er å ta kontakt med lokalpolitikerne i den kommunen det er snakk om.
- Jeg pleier å si til lokalpolitikerne våre at «finner du deg i at det oppleves slik i din kommune?».
Kjos mener at lokalpolitikerne er flinke til å følge opp. Ikke minst når det handler om hvordan BPA-ordningen blir prak
Gå til medietHandikapnytts reportasje om funksjonshemmede som holder munn fordi de er redde for å bli «straffet» av kommunen, gjør et sterkt inntrykk på lederen i ytringsfrihetskommisjonen.
I reportasjen som sto på trykk i fjor høst, kommer det fram at mange funksjonshemmede frykter at kommuner og andre offentlige instanser vil svare med dårligere tjenester og mindre velvilje dersom de fremmer kritikk.
Dette fører til at noen unnlater å fremme formelle klager. Mange kvier seg til og med for å delta i spørreundersøkelser.
Lederen i ytringsfrihetskommisjonen er ikke mest bekymret for ytringsfriheten som en formell rettighet. Den er på plass i lovene og i samfunnet, og den forstår myndighetene godt.
- Det er den reelle ytringsfriheten som utfordres. Alt fra hat og hets i sosiale medier til relasjonene til arbeidsgiveren, og til dette som vi snakker om nå. Den reelle ytringsfriheten er den retten man har til ikke å bli utsatt for represalier fra andre.
Kommisjonen har hatt et innspillsmøte om ytringsfrihet og nedsatt funksjonsevne. Her var det flere som trakk fram det samme som Handikapnytt skrev om i fjor høst: Frykt for represalier knebler funksjonshemmedes ytringsfrihet.
- Budskapet som deltagerne med funksjonsnedsettelser kom med, vil være førende for mye av perspektivet vårt, lover Stavrum.
Hun oppfordrer dem som sitter og fordeler ressurser som er knappe eller attraktive, til å lære seg å gjenkjenne selve ytringsfriheten når en enkeltperson klager eller prøver å få oppmerksomhet om situasjonen sin. - Vi må håpe at debatten fører til at alle klarer å senke skuldrene og ta kritikk som det det er, nemlig et innspill for å forbedre, sier hun.
Hun støtter sterkt opp om poengene som kommisjonsmedlem Adele Matheson Mestad, direktør for Norges institusjon for menneskerettigheter, kom med i Handikapnytt: Trusler mot ytringsfriheten kan handle om direkte sensur og straff, men også om de mer uformelle barrierene som det kan være vanskeligere å få tak på.
- Hvis rettighetene blir tydeligere, blir det lettere slik at kritikk ikke oppfattes som urimelig når den er knyttet til klargjøring av rettigheter og hva man har krav på, sier Kjersti Løken Stavrum.
Lokale politikere kan hjelpe
I mange sammenhenger er stortingsrepresentantene Kari Kjønaas Kjos (Frp) og Karin Andersen (SV) rake politiske motsetninger, men begge har sett at funksjonshemmede ikke tør å kritisere kommunen fordi de er redde for å bli «straffet» med et dårligere tilbud.
- Dette er tøff og vond lesning. Sånne ting er en dokumentasjon på at man skal være forsiktig med å be om hjelp i kommunen. Jeg har fått høre om dette mest fra pårørende. De sier at de er redde, eller de spør meg «tror du jeg vil tape på å protestere på den behandlingen som mine nærmeste får?», forteller Kari Kjønaas Kjos.
Fra i fjor høst er Frp-politikeren tilbake i helse- og omsorgskomiteen på Stortinget, der hun tidligere har sittet som komitéleder i fire år. Hun forteller om henvendelser fra mange som mener det er åpenbart at kommunene ser på dem som veldig brysomme.
- De føler at døren er helt lukket; at det er ingen dialog og ingen forståelse.
Det hun gjerne gjør, er å ta kontakt med lokalpolitikerne i den kommunen det er snakk om.
- Jeg pleier å si til lokalpolitikerne våre at «finner du deg i at det oppleves slik i din kommune?».
Kjos mener at lokalpolitikerne er flinke til å følge opp. Ikke minst når det handler om hvordan BPA-ordningen blir prak
