Tidsskrift for norsk psykologforening
01.06.2022
Det er ikke lover og system som hemmer psykologenes fagutøvelse i 2022, det er psykologenes egen rolleforståelse.
... Nitid var dit virke på eget Gebet. At fravriste Havet dets hemmelighet, Ærkjende dets Væsen og indste Essens Er Krabbens Geskjeft. Det forsøger den mens Saa silde den Tangskoven traaler Og sidelengs Havbunden maaler ... Høyt over den svømmer hin lystige Sei - saa fri og sa aaben er Fidskenes Vei, Saa rig er den Havets Værden Der aabner sig under Færden ... Langt ædlere Længsler er skjult bag dit Skjold Ænd Lysten at fange og øve Control:
En Higen at sprænge Grændser Og utforske Livets Essenser ... O Krabbe, o Krabbe! O Krabbenes ven! Hvad er du? Hvad vil du? Hvor søger du hen?
Vi aner en ømhed vel skjult bag dit Skald, en Higen mod Høyden, en fare for Fald.
O Skaber, opfyld vore Drømme: Lad Krabben en gang kunne svømme!
Utdrag fra Krabbetalen av professor Ragnar Rommetveit, 1962.
Før i tiden var det vanlig at studentene hadde dyr som symbol med tilhørende fester, seremonier og ordener. Psykologstudentene valgte krabben som sitt symbol. I 1962 ble den første Krabbefesten arrangert av Norsk psykologforening og psykologstudentenes forening. Den klassiske krabbetalen til professor Ragnar Rommetveit sammenlignet psykologens liv og virke med krabbens. At krabben ble valgt som symbol, var opprinnelig på grunn av Harald Schjelderup (1895-1975), grunnleggeren av psykologi som selvstendig vitenskap i Norge, som hadde Krabbe som mellomnavn. Selv uttalte Schjelderup i Krabbetalen i 1961 at hans navn nok bare var en rent ytre foranledning, for «intuitivt må det være blitt valgt på grunn av det merkelige indre slektskap mellom krabben og psykologen, både opplevelsesmessig og adferdsmessig».
Tradisjonen med dyresymboler er for det meste forlatt av dagens studenter, men Rommetveits dikt om krabben som psykolog gir stadig rom for ettertanke og refleksjoner. Diktet kan fungere som et bakteppe når jeg nå skal se på psykologenes rolleforståelse samt til å være faglig ansvarlig for vedtak. Det er nå over 20 år siden vi fikk formell myndighet og posisjon i psykisk helsevern i forbindelse med de omfattende revisjonene av helselovene i 2001.
PROFESJONSHISTORIEN
Gjest og inntrenger
Som profesjon har psykologene alltid måttet søke innpass på territoriet til andre yrkesgrupper. På legenes felt fremsto vi som en blanding av gjest og inntrenger, der psykologene hele tiden har måttet legitimere sin tilstedeværelse. Og ved å fremstå som faglig dyktige har psykologene sikret seg en legitimitet som nyttige medarbeidere (Haavik, 2001). Det er altså mot denne bakgrunnen at man kan omtale psykologprofesjonen som en supplementsprofesjon, en profesjon som har utfordret andre yrkesgruppers jurisdiksjon og gjort det til sitt fagområde. Vi finner særlig klare spor av dette innenfor psykisk helsevern, hvilket er forståelig siden det var her de første psykologene begynte å arbeide.
I psykisk helsevern var psykologene marginaliserte når det gjaldt formell myndighet og posisjon, inntil de nye helselovene ble innført i 2001. Før den tid kunne psykologene som var tungt inne i behandlingsapparatet, ikke ta fullt ansvar for sine pasienter. De var nødt til å arbeide på delegert, det vil si lånt, myndighet fra en psykiater. Psykologene hadde ikke rettigheter i henhold til § 3-3 og § 3-7 i psykisk helsevernloven som regulerer vedtak om og opphør av bruk av tvang. Å fatte vedtak om bruk av tvang og opphør av tvang er en viktig ledelsesfunksjon i psykisk helsevern. Loven var utformet slik at det kun var «vedkommende overlege» som kunne være faglig ansvarlig for vedtak etter § 1-4. Psykologene var derved avskåret fra ledelse i denne delen av spesialisthelsetjenesten.
Med endringen som først kom i forskrift (2001) og senere i lovtekst (2007), trengte psykologene seg inn i «psykiatrien», men de tok ikke den plassen som faget og loven nå ga dem mulighet til. Dette har jeg drøftet i et tidligere innlegg i tidsskriftet (Torgalsbøen, 2009). Det kunne virke som psykologene fortsatt fremsto med en yrkesidentitet knyttet til å være et supplement til «psykiatrien», og ikke som et fag og en profesjon som kunne brukes til å sette dagsorden i et moderne psykisk helsevern. Selv etter denne radikale endringen i psykologenes formelle posisjon ga flere psykologer uttrykk for ubehaget ved å arbeide under «psykiatriens parasoll» (Bergland et al., 2009), der psykologene som veloppdragne gjester innordnet seg den medisinske retorikken og aksepterte andres regler og definisjoner (Oddli & Kjøs, 2009). Jeg og flere undret oss over at til tross for at vi forvaltet de psykologiske metodene som er effektive i behandlingen av psykiske lidelser, og faget ga oss en teoriforankret forståelse av psykisk lidelse, akslet psykologene i liten grad rollen som faglige premissleverandører på systemnivå og som faglig ansvarlige for tvangsvedtak. I 2009 gjensto et arbeid med å endre psykologers holdninger, slik at de samsvarte med de forventningene helsemyndighetene hadde til psykologene, ikke kun som behandlere, men også som ledere og ansvarsbevisste aktører i utforming
Gå til medietEn Higen at sprænge Grændser Og utforske Livets Essenser ... O Krabbe, o Krabbe! O Krabbenes ven! Hvad er du? Hvad vil du? Hvor søger du hen?
Vi aner en ømhed vel skjult bag dit Skald, en Higen mod Høyden, en fare for Fald.
O Skaber, opfyld vore Drømme: Lad Krabben en gang kunne svømme!
Utdrag fra Krabbetalen av professor Ragnar Rommetveit, 1962.
Før i tiden var det vanlig at studentene hadde dyr som symbol med tilhørende fester, seremonier og ordener. Psykologstudentene valgte krabben som sitt symbol. I 1962 ble den første Krabbefesten arrangert av Norsk psykologforening og psykologstudentenes forening. Den klassiske krabbetalen til professor Ragnar Rommetveit sammenlignet psykologens liv og virke med krabbens. At krabben ble valgt som symbol, var opprinnelig på grunn av Harald Schjelderup (1895-1975), grunnleggeren av psykologi som selvstendig vitenskap i Norge, som hadde Krabbe som mellomnavn. Selv uttalte Schjelderup i Krabbetalen i 1961 at hans navn nok bare var en rent ytre foranledning, for «intuitivt må det være blitt valgt på grunn av det merkelige indre slektskap mellom krabben og psykologen, både opplevelsesmessig og adferdsmessig».
Tradisjonen med dyresymboler er for det meste forlatt av dagens studenter, men Rommetveits dikt om krabben som psykolog gir stadig rom for ettertanke og refleksjoner. Diktet kan fungere som et bakteppe når jeg nå skal se på psykologenes rolleforståelse samt til å være faglig ansvarlig for vedtak. Det er nå over 20 år siden vi fikk formell myndighet og posisjon i psykisk helsevern i forbindelse med de omfattende revisjonene av helselovene i 2001.
PROFESJONSHISTORIEN
Gjest og inntrenger
Som profesjon har psykologene alltid måttet søke innpass på territoriet til andre yrkesgrupper. På legenes felt fremsto vi som en blanding av gjest og inntrenger, der psykologene hele tiden har måttet legitimere sin tilstedeværelse. Og ved å fremstå som faglig dyktige har psykologene sikret seg en legitimitet som nyttige medarbeidere (Haavik, 2001). Det er altså mot denne bakgrunnen at man kan omtale psykologprofesjonen som en supplementsprofesjon, en profesjon som har utfordret andre yrkesgruppers jurisdiksjon og gjort det til sitt fagområde. Vi finner særlig klare spor av dette innenfor psykisk helsevern, hvilket er forståelig siden det var her de første psykologene begynte å arbeide.
I psykisk helsevern var psykologene marginaliserte når det gjaldt formell myndighet og posisjon, inntil de nye helselovene ble innført i 2001. Før den tid kunne psykologene som var tungt inne i behandlingsapparatet, ikke ta fullt ansvar for sine pasienter. De var nødt til å arbeide på delegert, det vil si lånt, myndighet fra en psykiater. Psykologene hadde ikke rettigheter i henhold til § 3-3 og § 3-7 i psykisk helsevernloven som regulerer vedtak om og opphør av bruk av tvang. Å fatte vedtak om bruk av tvang og opphør av tvang er en viktig ledelsesfunksjon i psykisk helsevern. Loven var utformet slik at det kun var «vedkommende overlege» som kunne være faglig ansvarlig for vedtak etter § 1-4. Psykologene var derved avskåret fra ledelse i denne delen av spesialisthelsetjenesten.
Med endringen som først kom i forskrift (2001) og senere i lovtekst (2007), trengte psykologene seg inn i «psykiatrien», men de tok ikke den plassen som faget og loven nå ga dem mulighet til. Dette har jeg drøftet i et tidligere innlegg i tidsskriftet (Torgalsbøen, 2009). Det kunne virke som psykologene fortsatt fremsto med en yrkesidentitet knyttet til å være et supplement til «psykiatrien», og ikke som et fag og en profesjon som kunne brukes til å sette dagsorden i et moderne psykisk helsevern. Selv etter denne radikale endringen i psykologenes formelle posisjon ga flere psykologer uttrykk for ubehaget ved å arbeide under «psykiatriens parasoll» (Bergland et al., 2009), der psykologene som veloppdragne gjester innordnet seg den medisinske retorikken og aksepterte andres regler og definisjoner (Oddli & Kjøs, 2009). Jeg og flere undret oss over at til tross for at vi forvaltet de psykologiske metodene som er effektive i behandlingen av psykiske lidelser, og faget ga oss en teoriforankret forståelse av psykisk lidelse, akslet psykologene i liten grad rollen som faglige premissleverandører på systemnivå og som faglig ansvarlige for tvangsvedtak. I 2009 gjensto et arbeid med å endre psykologers holdninger, slik at de samsvarte med de forventningene helsemyndighetene hadde til psykologene, ikke kun som behandlere, men også som ledere og ansvarsbevisste aktører i utforming
