Cathrine Moberget (29) er klar i talen. Dette er en modig kvinne. Tøff fra barndommen av, vant til å trene mye og klare seg selv.
Også da blodproppen inntraff da hun var 18 år og hun måtte takle et nytt liv med rullestol. Smerter hele døgnet gjorde at hun ble tøff utenpå også. Satte opp en maske og smilte til verden.
For åtte år siden skjedde det noe som gjorde at hun fikk bruk for alle ressursene sine.
Forsøkte å rope
- Jeg var ute med den elektriske rullestolen min, og kom i prat med fire gutter. De hadde jeg møtt noen uker før på en pub. Da spanderte de drinker, fulgte meg hjem og signaliserte at de ville bli med inn. Jeg sa nei, og det ble med det. Denne gangen godtok de ikke det. Den ene mente at han nå bare tok det han hadde krav på. To stykker holdt armene mine fordi jeg er sterk. Den tredje tok nøkkelen ut av stolen. Jeg forsøkte å rope, men fikk en hånd over munnen.
Da det hele var over, kledde Cathrine på seg, kom seg ut av stolen og krabbet seg mot nøkkelen de hadde kastet fra seg. Hun kom seg opp i stolen igjen og kjørte tilbake til skolen hun bodde på.
- Jeg gikk på autopilot og ville bare dusje. Jeg dusjet i tre timer. Skrubbet og skrubbet, ville få vekk den ekle følelsen.
Jeg gikk på autopilot og ville bare dusje. Jeg dusjet i tre timer. Skrubbet og skrubbet, ville få vekk den ekle følelsen.
Taus om overgrepet
Ingen på skolen fikk vite noe. Hun ringte heller ikke hjem til sine nærmeste.
- Jeg følte meg som et offer, men ville ikke fremstå som det. Jeg ønsket ikke at andre skulle vite hva jeg følte og tenkte. Slik er jeg ellers også. Jeg vil ikke være en belastning for andre. Jeg har blitt veldig flink til å sette på meg en maske. Det var jeg før voldtekten, og det er jeg også etterpå. Det er en forsvarsmekanisme, jeg vet det. Men det er bedre slik.
Kort tid etterpå er det juleferie, og hjemme hos moren kan hun ikke skjule det lenger. Moren forstår at noe er galt.
- Jeg knakk litt sammen i mammas armer. Hun er klippen i livet mitt, den trygge. Hun ble selvsagt helt fra seg. At noen kunne gjøre noe sånt. Mamma skjønte at jeg var engstelig og redd. Det første vi gjorde, var å kjøpe en selvforsvarsspray til meg - med farge.
Isolert i tre år
Etter juleferien fikk også læreren vite det. Cathrine bestemte seg dessuten for å anmelde.
- Jeg ble møtt på en god og forståelsesfull måte av politiet. Det var likevel tøft, for det er jo en stor prosent av voldtektssaker som blir henlagt. Det ble også min. Jeg synes likevel det var viktig å anmelde. Da er dette en del av statistikken.
Politiet opplyste ikke om andre steder hun kunne få støtte og hjelp. Hun forsøkte psykolog, men syntes ikke det fungerte. I tre år isolerte hun seg, redd for å gå ut og redd for å være sammen med andre.
Så, omsider, fant hun hjelpen som virket for akkurat henne.
Ikke kødd med meg
- Jeg begynte på et selvforsvarkurs for rullestolbrukere. Det var redningen for meg. For det første får du en psykisk styrke. Du lærer å sitte rett, ikke krummet, og det å ikke se engstelig ut. Du får generelt en mer selvsikker holdning og utstråler «ikke kødd med meg.» Så lærer du teknikker dersom du blir angrepet. Jeg går nå fast på disse timene.
Hun tror en god idé kunne vært å innføre selvforsvarskurs for alle allerede på ungdomsskolen, gjerne i gymtimene.
