Tidsskrift for norsk psykologforening
02.12.2016
Tidlig samspillsveiledning styrker foreldrekompetanse hos mødre med rusmisbruk.
Foreldrenes kapasitet til å forstå barnet som et separat og differensiert individ med egne tanker og følelser, og til å reflektere over hvordan de selv påvirker barnet, er en essensiell forutsetning for sensitiv omsorg og trygg tilknytning mellom foreldre og barn (Slade, 2006). En slik refleksiv fungering hos foreldrene bidrar til at barna i sin tur utvikler kompetanse til mentalisering (Brandtzæg, Smith, & Torsteinson, 2011). Mødre med stoffmisbruk viser generelt en svak refleksiv funksjon (Pajulo, Suchman, Kalland, & Mayes, 2006) og svakt utviklet mødresensitivitet (Siqveland, Haabrekke, Wentzel-Larsen, & Moe, 2014). Ved familieavdelinga på Lade Behandlingssenter jobber vi målrettet med mentalisering, og tenker at dette også gjør foreldre mer sensitive overfor spedbarnas signaler. I denne artikkelen skal jeg presentere et kasus som viser hvordan samspillsveiledning kan fremme foreldrementalisering. Da en sak fra familieavdelinga vil kunne gjenkjennes, har jeg valgt et fiktivt kasus.
Barna til de foreldrene vi jobber med, har vært eksponert for rus i ulikt omfang under svangerskapet. Ruseksponerte spedbarn er utsatt for multippel risiko, og tidlig intervensjon er viktig for disse barna (Healey, Fisher, van Scoyoc, & Relling, 2013). Foreldrene har ulik bakgrunn, psykisk og fysisk helse, rusmisbruk og rusrelaterte vansker, og har ofte sammensatte tilleggsproblemer. Terapeutiske intervensjoner som er tilpasset den enkelte rusmisbruker og mor-barn-dyade gir best effekt, da rusmisbrukere er en heterogen gruppe (Healey et al. , 2013). Marte Meo-metoden er en teknikk som tilpasses hver enkelt dyade.
MARTE MEO-METODEN
Marte Meo-metoden (Aarts, 2008) er en kommunikasjons- og relasjonsorientert veilednings- og behandlingsmetode. Metoden har vist seg godt egnet for spedbarns- og småbarnsfamilier (Brandt & Grenvik, 2010). Den er imidlertid ikke studert i rusfamilier. Marte Meo-metoden går ut på at det gjøres filmopptak av samspill mellom foreldre og barn, som foreldrene og behandleren ser på sammen og diskuterer (Aarts, 2008). Hensikten er å tydeliggjøre ressurser i samhandlingen, for gjennom det å forbedre samspillet (Brandtzæg et al. , 2011). Terapeuten plasserer seg slik at hun både kan følge med på skjermen og registrere omsorgspersonens reaksjoner underveis i veiledningen, og forsøker å følge omsorgspersonens fokus. På denne måten blir samspillet mellom terapeut og omsorgsperson en parallell til samspillet mellom omsorgspersonen og barnet, og terapeuten blir en rollemodell for kommunikasjon og samspill (Hedenbro, Wirtberg, & Thorbjørnsen, 2012). Til tross for at metoden er utbredt, foreligger det få effektstudier. I 2009 ble det utarbeidet en Marte Meo-manual for barn 0-2 år (VIPI - Videofeedback of Infant Parent Interaction) med basis i de mest sentrale elementene i metoden, nyere utviklingspsykologi og kunnskap fra behandlingsforskning (Onsøien, Drugli, & Bergum Hansen, 2009). En effektstudie viste at VIPI-behandling hadde positiv effekt på blant annet foreldre-barn-samspill i familier med lite emosjonalitet i samspillet, og på spedbarns sosiale og emosjonelle utvikling (Høivik, Lydersen, Drugli, Onsøien, Bergum Hansen, & Berg-Nielsen, 2015).
VIDEOFEEDBACK (VIPI)
Veiledning etter VIPI-manualen tar utgangspunkt i familiens spørsmål. Hvert element i den utviklingsfremmende dialogen jobbes med i en gitt rekkefølge: (1) barnets kontaktinitiativ og behov for pause/oppmerksomhet rettet mot noe annet, (2) barnets varierte initiativ/uttrykk og foreldrenes bekreftelse, (3) avventing av barnets reaksjon på foreldrenes bekreftelse/handling, (4) benevning av barnets uttrykk, foreldrenes egen handling og deres relasjon, (5) strukturering/ledelse av samspillssituasjonen og (6) støtte til barnets utforsking av objekter og andre utenfor relasjonen (utvidelse).
Manualen har skjema for hvordan elementer registreres og analyseres, samt for forberedelser til veiledning med foreldre. Hver veiledning oppsummeres av terapeuten, og det gjøres en vurdering av om familien trenger mer arbeid med det aktuelle elementet. Foreldrene får et øvingsark for hvert element det arbeides med. Neste ve
Gå til medietBarna til de foreldrene vi jobber med, har vært eksponert for rus i ulikt omfang under svangerskapet. Ruseksponerte spedbarn er utsatt for multippel risiko, og tidlig intervensjon er viktig for disse barna (Healey, Fisher, van Scoyoc, & Relling, 2013). Foreldrene har ulik bakgrunn, psykisk og fysisk helse, rusmisbruk og rusrelaterte vansker, og har ofte sammensatte tilleggsproblemer. Terapeutiske intervensjoner som er tilpasset den enkelte rusmisbruker og mor-barn-dyade gir best effekt, da rusmisbrukere er en heterogen gruppe (Healey et al. , 2013). Marte Meo-metoden er en teknikk som tilpasses hver enkelt dyade.
MARTE MEO-METODEN
Marte Meo-metoden (Aarts, 2008) er en kommunikasjons- og relasjonsorientert veilednings- og behandlingsmetode. Metoden har vist seg godt egnet for spedbarns- og småbarnsfamilier (Brandt & Grenvik, 2010). Den er imidlertid ikke studert i rusfamilier. Marte Meo-metoden går ut på at det gjøres filmopptak av samspill mellom foreldre og barn, som foreldrene og behandleren ser på sammen og diskuterer (Aarts, 2008). Hensikten er å tydeliggjøre ressurser i samhandlingen, for gjennom det å forbedre samspillet (Brandtzæg et al. , 2011). Terapeuten plasserer seg slik at hun både kan følge med på skjermen og registrere omsorgspersonens reaksjoner underveis i veiledningen, og forsøker å følge omsorgspersonens fokus. På denne måten blir samspillet mellom terapeut og omsorgsperson en parallell til samspillet mellom omsorgspersonen og barnet, og terapeuten blir en rollemodell for kommunikasjon og samspill (Hedenbro, Wirtberg, & Thorbjørnsen, 2012). Til tross for at metoden er utbredt, foreligger det få effektstudier. I 2009 ble det utarbeidet en Marte Meo-manual for barn 0-2 år (VIPI - Videofeedback of Infant Parent Interaction) med basis i de mest sentrale elementene i metoden, nyere utviklingspsykologi og kunnskap fra behandlingsforskning (Onsøien, Drugli, & Bergum Hansen, 2009). En effektstudie viste at VIPI-behandling hadde positiv effekt på blant annet foreldre-barn-samspill i familier med lite emosjonalitet i samspillet, og på spedbarns sosiale og emosjonelle utvikling (Høivik, Lydersen, Drugli, Onsøien, Bergum Hansen, & Berg-Nielsen, 2015).
VIDEOFEEDBACK (VIPI)
Veiledning etter VIPI-manualen tar utgangspunkt i familiens spørsmål. Hvert element i den utviklingsfremmende dialogen jobbes med i en gitt rekkefølge: (1) barnets kontaktinitiativ og behov for pause/oppmerksomhet rettet mot noe annet, (2) barnets varierte initiativ/uttrykk og foreldrenes bekreftelse, (3) avventing av barnets reaksjon på foreldrenes bekreftelse/handling, (4) benevning av barnets uttrykk, foreldrenes egen handling og deres relasjon, (5) strukturering/ledelse av samspillssituasjonen og (6) støtte til barnets utforsking av objekter og andre utenfor relasjonen (utvidelse).
Manualen har skjema for hvordan elementer registreres og analyseres, samt for forberedelser til veiledning med foreldre. Hver veiledning oppsummeres av terapeuten, og det gjøres en vurdering av om familien trenger mer arbeid med det aktuelle elementet. Foreldrene får et øvingsark for hvert element det arbeides med. Neste ve


































































































