redaktør En artikkel fra De nasjonale forskningsetiske komiteene
- Vi kan snakke om ufin forskning og misbruk, spesielt hvis vi går tilbake til raseforskningens tid. Jeg tror dette sitter i det kollektive minnet i det samiske samfunnet, sier medlem i Sametingsrådet Henrik Olsen.
Raseforskningen omfattet blant annet skallemålinger. Tankegangen var at hvite mennesker var langskaller og tilhørte en overlegen rase, mens samene var kortskaller og tilhørte en underlegen rase.
Henrik Olsen i Sametinget mener forskningen må skje på det samiske samfunnets premisser og at forskere må være bevisst på hva som er samisk etikk. (Foto: Kenneth Hætta, Sametinget)
Et annet vanskelig kapittel i samenes forskningshistorie er åpning av samiske graver og fjerning av samisk skjelettmateriale i forskningsøyemed. Studier trakk også lite flatterende konklusjoner om samenes kroppstrekk og karaktertrekk.
Føler seg latterliggjort
Denne forhistorien har ført til at mange samer generelt sett er skeptiske til forskere, ifølge Olsen. Reindriftssame Nils Henrik Sara er en av dem. Helt siden han var barn har han hørt fra både foreldre og besteforeldre at forskningen ikke holder mål.
Erfaringene han selv sitter igjen med, fra forskning som er gjort på reindrift, handler også om det han mener er latterliggjøring, arroganse og overstyring: Andre bestemmer for eksempel hva det skal forskes på, forskerne er forutinntatte, og reineierne blir ikke hørt, verken underveis i forskningen eller etterpå.
- Ofte har ikke vi reineiere kjent oss igjen i resultatene. Når vi har prøvd å si at noe er feil, har vi blitt latterliggjort. Våre ord har hatt null verdi, sier Sara.
Tok selv initiativ til forskning
Disse erfaringene var bakgrunnen for at Norske Reindriftsamers Landsforbund (NRL) tok initiativ til forskningsprosjektet Reindriftas hverdag. Resultater fra p
