Bruk av familieråd i barnevernsarbeid er et statlig satsingsområde i Norge som åpner for utvidet familie- og nettverksdeltakelse. I familieråd gis den utvida familien anledning til å diskutere seg frem til løsninger og lage en handlingsplan. Saksbehandleren er ansvarlig for det faglige opplegget og skal godkjenne eller forkaste handlingsplanen.
Denne artikkelen bygger på forskning i forbindelse med implementering av familieråd ved valg av fosterhjem. På New Zealand, hvor familierådsmodellen ble utviklet, er barnevernet pliktig å legge til rette for familieråd før spørsmål om omsorgsovertakelse blir behandlet av besluttende myndigheter. I Norge er det opp til saksbehandleren å ta initiativ til familieråd. Når familieråd anvendes ved valg av fosterhjem, har beslutningen langtrekkende konsekvenser for alle involverte, ikke minst barnet. Det stiller store krav til familierådets struktur og gjennomføring. Forut for familierådet skal saksbehandleren i samtaler med foreldre eller barnets foresatte og barnet tydeliggjøre hva som skal diskuteres. En koordinator som ikke jobber i barnevernet, hjelper familien med å planlegge og gjennomføre familierådet. Koordinatoren kontakter de i det private nettverket som blir invitert for å informere og motivere til deltakelse. Saksbehandleren sørger for at offentlige personer som skal gi informasjon om barnets situasjon i starten av familierådet har forstått oppgaven. Informasjonen må tilpasses barnets tilstedeværelse.
Før familieråd om fosterhjem arrangeres et informasjonsmøte for deltakerne. Fosterhjemstjenesten informerer da om hvilke plikter og rettigheter fosterforeldre har, og hvilken støtte de kan få fra barneverntjenesten. De som velges og er villige til å være fosterforeldre må gjennom en ordinær utredning fra barnevernets side før de eventuelt kan godkjennes. Barnevernets oppfølging og et nytt familieråd skal videre kontrollere eller justere handlingsplanen. Helt sentralt i familierådsmodellen er tilrettelegging for at barn kan delta gjennom hele beslutningsprosessen (Horverak, 2006). Sammenlignet med annet barnevernsarbeid er barnets deltakelse gjennomgående mer tydelig i familieråd. Saksbehandleren og koordinatoren forbereder barnet på hvordan familierådet vil foregå. I samarbeid med koordinatoren skal barnet velge en støtteperson som i selve møtet skal hjelpe barnet til å uttrykke sin mening. Det velges også en ordstyrer og en sekretær for møtet.
Saksbehandleren skal ivareta barnets rett til deltakelse og innflytelse, men samtidig balansere dette i forhold til barnets rett til beskyttelse og vern. Alvoret i spørsmålene som skal diskuteres når barn ikke lenger kan bo hos sine foreldre, tilsier at dette kan være en vanskelig balansekunst. Dette var vår forforståelse, da vi intervjuet saksbehandlere om dilemmaer i ivaretakelsen av barnets beste når familieråd anvendes ved valg av fosterhjem. Hovedproblemstilling i artikkelen er: Hvilke dilemmaer kan saksbehandlere møte når barn involveres i familieråd der plassering i fosterhjem diskuteres?
Barns rett til deltakelse og beskyttelse
Artikkel 12 i FNs barnekonvensjon handler om at barnet har rett til fritt å gi uttrykk for sine synspunkter i alle forhold som vedrører barnet, og barnets synspunkter skal tillegges behørig vekt i samsvar med barnets alder og modenhet. Denne rettigheten skal partene i aktuelle saker, garantere at barnet får. Artikkel 3 handler om barnets beste og barnets rett til også å få beskyttelse. Dette gjelder alle handlinger som berører barn, enten de foretas av offentlige eller private velferdsorganisasjoner, domstoler, administrative myndigheter eller lovgivende organer. Partene skal påta seg å sikre barnet den beskyttelse og omsorg som er nødvendig for barnets trivsel.
Barnets beste er barnekonvensjonens mest sentrale begrep (Haugli 2012:51), men også det mest kompliserte fordi det berører et stort spekter av grunnleggende behov og livsbetingelser for barnet. Innholdet vil variere med kontekstuelle forhold og fra kultur til kultur, så vel som med det enkelte barns behov og forutsetninger. Barns livssituasjoner er aldri identiske, derfor kan generelle bestemmelser om hva som er best for et barn vanskelig formuleres, men må bero på en konkret vurdering i hver sak (Ot.prp. nr. 29 (2002-2003):28). For å få innblikk i hva som kan være best for et barn, er det svært viktig å få fram og ta hensyn til hva barnet selv mener (Haugli, 2012:56).
I Stortingsproposisjon 106 L (2012-2013) foreslås reell innflytelse for barnet som et lovpålagt og prioritert mål i barnevernsarbeid. Begrepet medvirkning framheves fordi det dekker at barnet bidrar til helheten i sakskomplekset og derigjennom påvirker en beslutning, selv om det må bestemmes noe annet enn det som barnet selv ønsker (s. 141). Departementet påpeker at det bør utformes nærmere regler for hvordan barneverntjenesten skal tilrettelegge og sikre barnets innflytelse. Reglene bør også omhandle «det nærmere innholdet i kravet til medvirkning» (s. 142). Denne artikkelen kan ses som et innspill til hva kravet bør inneholde.
Kunnskapsbakgrunn
Økt bruk av familieråd siden årtusenskiftet kan knyttes til en generell demokratisering av velferdstjenester, men også til tidligere forskning om offentlig omsorg for barn. Nasjonale og internasjonale studier viste at barnevernet bare i begrenset omfang klarte å gi barna de overtok omsorgen for, stabile og trygge oppvekstforhold. Barn under offentlig omsorg opplevde ofte utilsiktede flyttinger (Millham, 1986, Bullock, Little & Millham, 1993, Flaatten & Sandbæk, 1982, Havik & Backe-Hansen, 1998). I Norge ble det gjort forskning på bruk av slektsfosterhjem (Holtan, 2002). Dette bidro til endringer i forskrift om fosterhjem fra 2004, der det ble slått fast i § 4: «Barneverntjenesten skal alltid vurdere om noen i barnets familie eller nære nettverk kan velges som fosterhjem». Ansvar for barn ble dermed åpnet for medlemmer av utvida familier.
Tilsvarende tok Eriksen og Skivenes (1998) til orde for at partsbegrepet i barnevernet var for snevert, og i St. Meld nr 40 (2001-2002:78) ble oppmerksomheten rettet mot barnet i sin kontekst og betydningen av barnets og familiens nettverk.
Med referanse til Habermas (1975) er familieråd beskrevet som en deliberativ prosess der beslutninger fattes etter gjensidige overveielser mellom deltakende parter. I denne terminologien blir selve familierådet definert som et deliberativt organ der familie og nettverksmedlemmer foretar meningsutvekslinger uten profesjonelle aktører tilstede (Skivenes & Strandbu, 2005, Hyrve, 2006:193). I slike meningsutvekslinger må nødvendigvis dialogen være en sentral kommunikasjonsform. Begrepet dialogisk praksis blir framhevet av Seikkula & Arnkil (2013) som grunnleggende i familierådsmodellen. Essensen i dialogisk praksis er «uforbeholden anerkjennelse av den andres stemme» (op.cit.:129). Dette innebærer at partene ikke kan underkjenne verdien av hverandres oppfatninger og uttalelser. Selv om det foreligger uenighet, har hver enkelt full aksept for å hevde eller fremme sitt syn og sin fortolkning av situasjonen. Forfatterne argumenterer for en dialogisk praksiskultur der profesjonelle og private ressurser bidrar i fellesskap. I familierådssammenheng foregår en dialogisk praksis mellom offentlige profesjonsutøvere og private aktører både i forberedelsen til familierådet og i selve familierådet, bortsett fra i familiens interne diskusjon. Seikkula & Arnkil (2013:154) viser til at gode resultater med hensyn til barnets trivsel og psykiske helse er funnet i undersøkelser av familieråd brukt i barnevernsaker (Mortensen, 2007, Heino, 2009). Men begrepet dialogisk praksis er ikke differensiert på hvordan barnet skal delta i dialogene, hvor mye, på hvilken måte, og med hvilket resultat for barnet. I forskning om interaksjon mellom barn og saksbehandlere i barnevernet er begrepet «meningsarbeid» utviklet. Begrepet brukes i analyser av prosesser i barnevernsarbeid hvorigjennom barnet danner seg synspunkter. Dette dreier seg om former for profesjonell praksis, der barnet får «ytre seg om forhold som berører hele deres forståelse av seg selv, sine nærmeste, sin livssituasjon, sin historie og sine framtidsperspektiver» (Guldbrandsen, Seim & Ulvik, 2012:55). Barnet får gjennom meningsarbeid utviklet sine synspunkter i utveksling med andre mennesker. I familierådets dialogiske praksis inngår ideelt sett prosesser av meningsarbeid der barnet kan få mulighet til slik utveksling sammen med saksbehandler, koordinator, støtteperson eller andre i den utvida familien. Intensjonen er at barnet i familieråd får status som sosial aktør, sett i forhold til alder og modenhet.
Barn som sosiale aktører har i nasjonal og internasjonal forskning fått økende oppmerksomhet (Kjørholt, 2004). I barndomssosiologien forstås barnet som kompetent aktør som både påvirkes av og påvirker sine omgivelser. Perspektivet nedtoner utviklingspsykologiske forståelser av barn som sårbare og lite i stand til å ta vare på seg selv (James, Prout & Jenks, 1998). Relevant i vår sammenheng er hvordan ba