Hus & Bolig
28.05.2018
Hvilke inngrep i privatlivet må vi tåle for å oppnå ønsket sikkerhet, undrer samfunnsdebattanten Anine Kierulf.
Du trives i samfunnsdebatten?
- Ja, jeg gjør det. Jeg liker å tenke høyt og argumentere. Og så er jo mye juss, menneskerettigheter og ytringsfrihet egentlig helt grunnleggende samfunnskunnskap som mange mangler. Ikke fordi de er dumme, men fordi de har glemt det eller ikke har fått det forklart. Det beste komplimentet jeg kan få, er at noen faktisk lærte noe. Altså, jeg aner jo ikke hva jeg skal bli når jeg blir stor, og har ikke noen plan eller noe prosjekt utover det å drive med folkeopplysning.
Hva førte deg til menneskerettighetsfeltet?
- Tilfeldigheter tror jeg? Jeg har alltid vært opptatt av grunnleggende rettigheter og forholdet mellom borger og stat, så egentlig er det mer politisk filosofi enn juss. Det er ikke alt staten er best egnet til å styre! Det advokatfirmaet jeg jobbet i etter studiene hadde en stor portefølje av medier som ofte ble saksøkt for æreskrenkelser eller privatlivskrenkelser. Ytringsfrihetsjussen i Norge var utilstrekkelig for å løse en del av konfliktene, men den fikk drahjelp av den europeiske menneskerettighetsinnflytelsen: Den gav mer prinsipielle vurderingskriterier for å avveie grunnleggende rettigheter mot hverandre eller mot kollektive behov. Så det er egentlig via ytringsfriheten at jeg kom til menneskerettigheter.
Du har sagt at politikere fra alle ståsted som oftest er mer opportunistiske enn prinsipielle i møtet med blasfemiske eller krenkende ytringer. Hva er faren med det?
- Det er jo egentlig det som gjør at ytringsfrihet er vanskelig å forholde seg til i praksis. Folk kan være enige i teorien, og det er viktig at alle ytringer får lov å komme frem. Når det kommer ytringer du selv virkelig reagerer på, er det ikke så lett å holde fast på det prinsippet, og det er politikere preget av. De er veldig tilhenger av ytringsfrihet når det kommer frem ting de selv kunne ha sagt. Når det som kommer kanskje truer ens posisjon eller gjør at man personlig føler seg krenket, så er det lett å kreve at det bør gå en grense ett eller annet sted.
Blir vi for lett krenket?
- Hele tiden å gå å tenke på hva som potensielt kan krenke andre, er jo helt ødeleggende for en fri meningsutveksling selvfølgelig - da tør man jo ikke å si noen ting, folk har jo de forskjelligste innslagspunkter for hva som krenker akkurat dem. Det å fremheve sin egen krenkelse som bestemmende for hva andre burde si virker mer legitimt enn det det var før, det er et problem. Altså, ikke at man sier fra hva man selv føler seg krenket av, det er jo viktig. Men hvis man krever at dette skal være styrende for andres y
Gå til mediet- Ja, jeg gjør det. Jeg liker å tenke høyt og argumentere. Og så er jo mye juss, menneskerettigheter og ytringsfrihet egentlig helt grunnleggende samfunnskunnskap som mange mangler. Ikke fordi de er dumme, men fordi de har glemt det eller ikke har fått det forklart. Det beste komplimentet jeg kan få, er at noen faktisk lærte noe. Altså, jeg aner jo ikke hva jeg skal bli når jeg blir stor, og har ikke noen plan eller noe prosjekt utover det å drive med folkeopplysning.
Hva førte deg til menneskerettighetsfeltet?
- Tilfeldigheter tror jeg? Jeg har alltid vært opptatt av grunnleggende rettigheter og forholdet mellom borger og stat, så egentlig er det mer politisk filosofi enn juss. Det er ikke alt staten er best egnet til å styre! Det advokatfirmaet jeg jobbet i etter studiene hadde en stor portefølje av medier som ofte ble saksøkt for æreskrenkelser eller privatlivskrenkelser. Ytringsfrihetsjussen i Norge var utilstrekkelig for å løse en del av konfliktene, men den fikk drahjelp av den europeiske menneskerettighetsinnflytelsen: Den gav mer prinsipielle vurderingskriterier for å avveie grunnleggende rettigheter mot hverandre eller mot kollektive behov. Så det er egentlig via ytringsfriheten at jeg kom til menneskerettigheter.
Du har sagt at politikere fra alle ståsted som oftest er mer opportunistiske enn prinsipielle i møtet med blasfemiske eller krenkende ytringer. Hva er faren med det?
- Det er jo egentlig det som gjør at ytringsfrihet er vanskelig å forholde seg til i praksis. Folk kan være enige i teorien, og det er viktig at alle ytringer får lov å komme frem. Når det kommer ytringer du selv virkelig reagerer på, er det ikke så lett å holde fast på det prinsippet, og det er politikere preget av. De er veldig tilhenger av ytringsfrihet når det kommer frem ting de selv kunne ha sagt. Når det som kommer kanskje truer ens posisjon eller gjør at man personlig føler seg krenket, så er det lett å kreve at det bør gå en grense ett eller annet sted.
Blir vi for lett krenket?
- Hele tiden å gå å tenke på hva som potensielt kan krenke andre, er jo helt ødeleggende for en fri meningsutveksling selvfølgelig - da tør man jo ikke å si noen ting, folk har jo de forskjelligste innslagspunkter for hva som krenker akkurat dem. Det å fremheve sin egen krenkelse som bestemmende for hva andre burde si virker mer legitimt enn det det var før, det er et problem. Altså, ikke at man sier fra hva man selv føler seg krenket av, det er jo viktig. Men hvis man krever at dette skal være styrende for andres y
