Fagpressenytt

Det meste av den forskningsbaserte kunnskapen vi har om støttegrupper og likepersonsarbeid, er basert på kvalitative studier, og det hadde vært nyttig å se større kvantitative effektstudier på dette feltet.
Det er en generell mangel på kunnskap om etterlattes egne pasientforløp i helsetjenestene etter selvmordet, og om sammenhengen mellom helsetjenestebehov og helsetjenestetilbud for denne gruppen - både i Norge og internasjonalt (Maple et al., 2018). Det meste av forskningen er gjort på psykologisk behandling av komplisert sorg, og vi savner mer kunnskap om behandling av andre psykiske lidelser (noen studier peker f.eks. på at posttraumatisk stresslidelse kan være underdiagnostisert blant etterlatte), somatiske diagnoser og komorbiditet. Vi savner også studier av oppfølging av etterlatte i ulike faser av sorgen, ettersom behovene i akuttfasen rett etter selvmord vil være annerledes enn et halvt år, ett år og ti år etterpå.
I Danmark har forskere funnet at for hver ekstra 10 km kjøreavstand til tjenester som er skreddersydd for etterlatte ved selvmord, går bruken av tjenestene ned med 15 % (Erlangsen et al., 2021). I Norge har de færreste etterlatte som ikke bor i de store byene et spesialtilbud i umiddelbar nærhet, og må bruke de generelle helsetjenestene som fastlege eller psykisk helseenheten i kommunen. Dette er et argument for å øke den generelle kunnskapen om selvmordsoppfølging i hele primærhelsetjenesten, andre etater (f.eks. NAV, barnevern, PPT, politi) og i befolkningen generelt. Forskningen viser også at vi kan ha positive forventninger til nye internettbaserte selvmordsoppfølgingstjenester, som for mange vil kunne fungere uavhengig av geografi og reisebudsjett (Lestienne et al., 2021). Digitale verktøy vil også gi større muligheter til å sette sammen mer målrettede grupper nasjonalt, der de etterlatte kan møte andre som har mistet noen de hadde en tilsvarende relasjon til (f.eks. en far, en bror eller en datter), noe som har vist seg viktig for mange (Pitman et al., 2014).

Fastlegens rolle
Mange av forskningsartiklene vi inkluderte i vår oppsummering, pekte på at fastlegen kan ha en helt sentral rolle i oppfølgingen av etterlatte, men at det er noen svakheter i systemet som gjør at fastlegene ikke alltid kommer i posisjon til å hjelpe (An Fhaili et al., 2016; W. Feigelman et al., 2020; Wainwright et al., 2020). Ei heller er det alle fastleger som føler at de har kompetanse og tid nok til å hjelpe pasientene med kompliserte sorgprosesser. Det er som regel pasienten selv som må ta den første kontakten for å ytre behov for hjelp, og det er ikke automatikk i at pasienten settes opp på faste timeavtaler fram i tid. I flere studier fra utlandet har etterlatte rapportert at de ikke alltid møter en genuin forståelse for sitt tap hos fastlegen, mens en studie av fastlegers møte med foreldre som hadde mistet et barn i selvmord, viste at fastlegene opplevde at de ikke hadde nok kompetanse på feltet og følte seg uforberedt i møte med foreldrene. Noen fastleger hadde også skyldfølelse knyttet til å ikke å ha fått hjulpet barnet som hadde tatt livet sitt, og unngikk dermed kontakt med foreldrene (Wainwright et al., 2020). For en del etterlatte har fastlegen vært den aller viktigste hjelperen, men vi ser et behov for mer kunnskap om hvordan etterlatte ved selvmord får gode pasientforløp hos fastlegen, og hvordan vi kan sikre at oppfølgingen skjer systematisk over tid.

De første som kommer til
Forskningslitteraturen viser videre at de første som kommer til etter et selvmord, det være seg for eksempel politi, ambulansepersonell, friv