Arbeidsmanden
08.06.2023
Erna Hagensen reagerte så kraftig på urettferdighet at hun trosset sjenansen og kjempet seg til topps i Arbeidsmandsforbundet.
17. mai gikk Erna Hagensen bort, 66 år gammel. Hun døde av kreft etter lang tids sykdom. Hun etterlater seg ektemannen Rolf Hagensen, sønnene Frode og Kenneth og barnebarn. Hun etterlater seg også et forbund i sorg.
Hagensen jobbet hele 25 år i Norsk Arbeidsmandsforbunds ledelse, de 16 siste av dem som leder. Hun var det mannsdominerte forbundets første kvinne på toppen, og har fortalt at hun gikk løs på oppgaven med nervøsitet og ærefrykt.
Det syntes ikke på arbeidet hun gjorde. «Utålmodig, med en evne til å ta kjappe avgjørelser» er en beskrivelse som er brukt om den tidligere forbundslederen. «Ikke redd for å gjøre endringer» er en annen, «et oppkomme av ideer» og «likte litt action» er også blitt sagt.
Enkelte kollegaer har medgitt av de kunne bli lettere nervøse av å ha en slik tikkende idébombe som leder. For Erna Hagensen stilte krav til medarbeiderne sine, og fikk dem til å gjøre ting de ikke trodde de kunne.
Kanskje var det slik med henne selv også. At hun stadig ble overrasket over hva hun fikk til.
Arbeidsjern
Det var nemlig ikke gitt at den unge Erna Karoline, den gangen Halvorsen, skulle bli en fagforeningsleder med makt. Hun ble født i 1957 og vokste opp på Fjellhamar i Lørenskog. Faren Henry jobbet på Fjellhamar Bruk, mens moren Ragnhild Josefine var bestyrerinne på revyteatret Chat Noir og ansvarlig for Rosekjelleren, drevet av revyscenens primus motor Einar Rose. Etter hvert gikk hun over til renhold, og Erna var ofte med moren på vaskejobb.
Faren døde nemlig fra familien da Erna var ni år. Hun hadde to brødre, men de var såpass mye eldre enn henne at det stort sett var mor og datter der hjemme.
Moren Ragnhild Josefine hadde vokst opp med å jobbe på gård på hjemstedet Solør, og pleide å si: «Late folk er det verste jeg vet!». Da Erna var ti år, begynte hun å hjelpe moren med å vaske. Som 13-åring fikk hun sin første rengjøringsjobb ved siden av skolen - hun skuret trapper i ei høyblokk i Lørenskog. Etter ungdomsskolen fortsatte hun som renholder.
Samtidig jobbet hun som bartender på den ærverdige Ekebergrestauranten, den som troner i den østlige fjellsida over Oslo. Hun startet også sin egen bar sammen med en venninne.
Kastet ut fulle mannfolk
På Ekebergrestauranten nølte ikke Erna med å kaste ut fulle og brautende mannfolk. Hun gjorde som hun hadde gjort allerede på barneskolen på Fjellhamar: Hun satte på plass gutter som plaget andre - og særlig jenter.
I et portrettintervju med Arbeidsmanden i 2019 fortalte Erna Hagensen om en hendelse fra skolekjøkkenet, der sjuendeklassin-gene hadde fått i oppgave å lage suppe og hveteboller.
Erna opplevde at det hun ka
Les opprinnelig artikkelHagensen jobbet hele 25 år i Norsk Arbeidsmandsforbunds ledelse, de 16 siste av dem som leder. Hun var det mannsdominerte forbundets første kvinne på toppen, og har fortalt at hun gikk løs på oppgaven med nervøsitet og ærefrykt.
Det syntes ikke på arbeidet hun gjorde. «Utålmodig, med en evne til å ta kjappe avgjørelser» er en beskrivelse som er brukt om den tidligere forbundslederen. «Ikke redd for å gjøre endringer» er en annen, «et oppkomme av ideer» og «likte litt action» er også blitt sagt.
Enkelte kollegaer har medgitt av de kunne bli lettere nervøse av å ha en slik tikkende idébombe som leder. For Erna Hagensen stilte krav til medarbeiderne sine, og fikk dem til å gjøre ting de ikke trodde de kunne.
Kanskje var det slik med henne selv også. At hun stadig ble overrasket over hva hun fikk til.
Arbeidsjern
Det var nemlig ikke gitt at den unge Erna Karoline, den gangen Halvorsen, skulle bli en fagforeningsleder med makt. Hun ble født i 1957 og vokste opp på Fjellhamar i Lørenskog. Faren Henry jobbet på Fjellhamar Bruk, mens moren Ragnhild Josefine var bestyrerinne på revyteatret Chat Noir og ansvarlig for Rosekjelleren, drevet av revyscenens primus motor Einar Rose. Etter hvert gikk hun over til renhold, og Erna var ofte med moren på vaskejobb.
Faren døde nemlig fra familien da Erna var ni år. Hun hadde to brødre, men de var såpass mye eldre enn henne at det stort sett var mor og datter der hjemme.
Moren Ragnhild Josefine hadde vokst opp med å jobbe på gård på hjemstedet Solør, og pleide å si: «Late folk er det verste jeg vet!». Da Erna var ti år, begynte hun å hjelpe moren med å vaske. Som 13-åring fikk hun sin første rengjøringsjobb ved siden av skolen - hun skuret trapper i ei høyblokk i Lørenskog. Etter ungdomsskolen fortsatte hun som renholder.
Samtidig jobbet hun som bartender på den ærverdige Ekebergrestauranten, den som troner i den østlige fjellsida over Oslo. Hun startet også sin egen bar sammen med en venninne.
Kastet ut fulle mannfolk
På Ekebergrestauranten nølte ikke Erna med å kaste ut fulle og brautende mannfolk. Hun gjorde som hun hadde gjort allerede på barneskolen på Fjellhamar: Hun satte på plass gutter som plaget andre - og særlig jenter.
I et portrettintervju med Arbeidsmanden i 2019 fortalte Erna Hagensen om en hendelse fra skolekjøkkenet, der sjuendeklassin-gene hadde fått i oppgave å lage suppe og hveteboller.
Erna opplevde at det hun ka
