Fagpressenytt

Jeg har vært forsker uten doktorgrad, stipendiat, amanuensis, førsteamanuensis, professor, instituttleder, dekan og nå til slutt rektor, sier Sjur Baardsen, mens han vipper fram og tilbake på stolen og teller på stort sett de fingrene han har. Ingen andre har den rekka. Samtidig kjenner jeg institusjonen Ås fra innsiden og fra ulike vinkler. Det kan være en fordel, men også en ulempe, sier den nyansatte rektoren ved Norges miljø- og biovitenskapelige universitet.

For de aller fleste kom det overraskende da rektor ved NMBU, Mari Sundli Tveit, valgte å trekke seg halvveis i sitt siste åremål nå i april. Men for å sitere Don Corleone, fikk hun et tilbud fra privat næringsliv som hun ikke kunne avslå. I juni ble dekan Sjur Baardsen ansatt som ny rektor, og spørsmålene blir da: Hvem er han, hvor kommer han fra, hvor skal han med NMBU og hvorfor søkte han stillingen som rektor?

- Men det du egentlig spør om, er hvorfor jeg først ble instituttleder, hvorfor ble jeg dekan og hvorfor ble jeg rektor? Hvorfor vil jeg meg selv så vondt, at jeg vil lede akademikere og ikke jobbe i det private og tjene mye mer penger? spør Baardsen.

For å finne ut av det, må vi bakover i tid. Opprinnelig kommer Sjur fra Grimsrødhøgda rett ved Halden. 75 meter under barnesenga hans sto forskningsreaktoren i Halden. 300 meter fra husveggen sto Saugbrugsforeningens pipe og sendte gule dotter med svovel opp i lufta. Samtidig fyltes Iddefjorden med cellulose og alt mulig annet rart, som gjorde den til Norges mest forurensa fjord.

- Frukttrærne blomstra hver vår, men på grunn av svovelen i lufta, satte de ikke frukt. Og når jeg løp intervaller opp og ned Oskleiva, det som antakelig er den bratteste bakken i verden, fikk jeg en kald følelse ned gjennom halsen av svovelen som la seg der, forteller Baardsen.

Men i dette barndomsparadiset kunne Baardsen også observere miljøforskningas spede begynnelse.

- Jeg skjønte ikke den gangen hva det var, men da jeg sprang opp Oskleiva, hang det noen flasker opp-ned der, og etterpå har jeg skjønt at det var Norsk institutt for luftforskning som målte f